– Hva er et «vi», egentlig? Når begynner det, når slutter det?

­

Hva handler novellesamlingen om?

– Den handler om elleve ulike konstellasjoner av vi-er. Familier, kjærestepar, ektefolk. Den handler om de som lever som et vi, og de som gjorde det en gang. Om alt det som starter med et vi – og som kanskje fortsetter selv om vi-et selv går i oppløsning. For hva er et «vi», egentlig? Når begynner det, når slutter det?

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen om å skrive den?

– Hehe. Vel, det er vanskelig å late som om jeg ikke har vært og er en del av mange forskjellige vi-fellesskap! Men det er jo også lett å leve seg inn i og forestille seg hvordan et vi fungerer, sett utenfra!

Hva vil du formidle med novellene dine?

– At fellesskaper og følelser ikke nødvendigvis er bundet til en bestemt tid. At fortiden på mange måter alltid også er en slags nåtid. Og det samme med fortiden. Vi bærer med oss menneskene vi inngår i fellesskaper med, på godt og vondt, fra vi er helt små barn til vi er oldinger. Hva blir med oss videre? Hva slipper vi på veien? Hvem er vi egentlig knyttet til?

Blir novellene dine til på kort tid etter at du får en idé, eller kan du snekre på en novelle i flere år?

– Jeg skriver eksplosivt raskt når jeg først skriver. Men da har noen av dem nok surret en lang tid, ikke som idé til novelle, men som følelse. Så, plutselig en dag, skal den liksom fanges.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– At jeg skriver raskt og uten tvil når jeg gjør det, men bare hvis jeg får til å ikke tenke mens jeg gjør det. Det beste er å komme inn i en flyt der «jeg» ikke finnes, det ligner litt på en drøm, for i drømme vet man jo ting man ikke nødvendigvis har formulert ennå. Det er inn dit jeg sikter meg, iallfall.

Hvorfor novelle og ikke roman?

– Fordi en tekst ikke skal være lenger enn høyst nødvendig. Og fordi jeg elsker fortellinger og noveller, små vinduer inn i andres liv.

Hvem har inspirert deg til å bli en best mulig forfatter– og hvorfor?

– Ingvar Ambjørnsen. Jeg husker jeg sa det til min første redaktør, og hen sa at det var et utypisk svar (implisitt: hvorfor ikke Fosse? Hvorfor ikke Murakami?). Men for meg har det vært Ambjørnsen nesten siden jeg begynte å lese. Og sånn har det fortsatt. Fordi han gikk foran og demonstrerte med sitt vakre norsk og sin nådeløst hudløse tilstedeværelse i tekstene sine, at det er mulig å få fram en sannhet.

Nevn én person du håper leser boken, og hvorfor?

– Du som leser dette, selvfølgelig! Dels fordi jeg ikke aner hvem du er, dels fordi du har lest så langt!

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese, og hvorfor?

– Sarajevo Marlboro av Miljenko Jergović – fordi den sier veldig mye bra om hvor lite mulig det er å skille mellom venn og fiende i en krigssituasjon, både imens og etter.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– The Hole av Hiroko Oyamada.