Hilde Østby: – Ensomhet, utenforskap, relasjonsproblemer og ubehandlede traumer gjør oss syke

­Med Kart over ensomheten i Fjellräven-sekken gjestet Hilde Østby nylig Litteraturhuset i Bergen. Til Salong, en samtaleserie om psykologiske temaer, kunne Jon Vøllestad, førsteamanuensis i klinisk psykologi ved UiB, ønske velkommen i en bortimot fullsatt Olav H. Hauge-sal. Det ble tidvis en lystig time om utenforskap. For forfatteren, trass i at hun selv «føler en dyp og svart ensomhet», var morsom, energisk og frittalende i sin presentasjon av bok og tema.

Det var vennskap hun ville skrive bok om, fortalte den litterære idehistorikeren, med erfaring som journalist, kritiker og fra begge sider av forlagsdøra med seks egne bøker i beltet – oversatt til 21 språk. Men forlaget ønsket en bok om ensomhet.

Utenforskap og ensomhetsfølelse

Hilde Østby var invitert til Salong for å fortelle «sin egen historie om denne smertefulle følelsen.» Og forfatteren lot seg villig be. Østby snakket både på inn- og utpust, og Vøllestad slapp ikke til verken med spørsmål eller kommentarer, det er nesten sant. Østby hadde lært seg – og likte, sa hun – å snakke om de vanskelige tingene. Også sine egne. Det være seg når nåtidig ensomhetsfølelse fikk henne til å trøstespise på kjøkkenet – trass i at hennes mann satt i stuen, som dessuten gjerne fortalte henne at hun var ensom (!) – eller det var traumatiske opplevelser i oppveksten.

Virkelig tunge ting, var det, uten å gå i detalj – om mobbing og tenåringsvoldtekter uten gode familieforhold å åpne seg i – med utenforskap og ensomhetsfølelse til følge. Tross tempoet, energien og med hennes egen vending «den flaneriske poetiske formidlingen av ensomhet» også i denne del av formidlingen, trakk nok likevel en lett bris av empati gjennom Olav H. Hauge-salen.

– Selv nå, når jeg sitter på denne scenen, så tenker jeg at jeg er mindre verdifull enn alle andre i dette rommet, sa Østby og så utover oss tilhørere. Tausheten som fulgte, brøt Vøllestad med en dose varm humor.    

Med bakgrunn i leserreaksjoner kunne forfatteren hevde at Kart over ensomheten skilte leserne som klinten fra hveten – på den ene siden dem som elsket bokens innhold med alle sine personlige historier – og de som ble provosert, påstod hun, av nettopp disse. Sistnevnte var gjerne menn, som meg.

Østby maler gjerne store motiver fra ensomhetens landskap. I en anmeldelse av boken hennes stusset Geir Pollen over at «hun ser seg i speilet og oppdager Anders Behring Breivik der.» For, påstår han, det er fremdeles en avgrunn mellom dem.

Det ligger evolusjonære årsaker til grunn for mange av følelsene og reaksjonene i tematikken. Ensomhet henter kraft fra frykten for å bli utestengt fra flokken, og den gangen vår hjerne «ble til», betydde det å dø. Denne evolusjonspsykologiske stress-situasjonen setter mange kroppslige prosesser på vent, slik som immunforsvaret og fordøyelsessystemet. Lengre tid i denne frykten, eller stressopplevelsen, skaper lavintensive betennelser i kroppen. Når kroppen er «i fare», vedlikeholder den ikke seg selv. 

Oppgjør med Berit Nordstrand

Det var her forfatteren ville ta et oppgjør med kostholdsekspert Berit Nordstrand som baserer sin virksomhet på at lidelser i kropp og psyke har sin årsak i maten vi spiser.

– Berit Nordstrand lyver når hun snakker om anti-inflammatorisk mat. Hun forteller dere ikke hele statistikken.

Østby viste til massiv forskning på livslang helse og hva som skaper et godt liv. Konklusjonene pekte på kronisk ensomhet og ikke kosthold som den virkelig negative faktor. Nordstrands teorier er at vår fysiske kropp sliter på grunn av feil matinntak, noe som igjen får mentale konsekvenser – fra kropp til psyke, kan vi si. Østby derimot, ønsker søkelys på at ensomhet, utenforskap, relasjonsproblemer og ubehandlede traumer gjør oss syke; årsakene går motsatt vei, fra psyke til kropp, kan vi si. Dette skaper stress, fedme og også mer alvorlige sykdommer som kreft og hjerte- og karsykdommer.

– Hadde alle lest boka mi, ville det skapt store forandringer, var hennes frimodige påstand.

Østbys forskningsreferanser kom og gikk som servitører til et syv-retters bordsete. En av de viktige er ACE-studien (adverse childhood experiences), som viser at krenkede barn blir syke voksne. En avkrysnings-test kan anslå hvor tungt man er rammet, og dette får innvirkning på alt fra tidlige sosiale, emosjonelle og kognitive forstyrrelser, senere risikofylt helseadferd (jfr. spiseforstyrrelser), et livsløp med sykdommer og sosiale problemer samt tidlig død.

Sammenhengen mellom ACE og våre folkesykdommer er veldig sterk, hevdet Østby. Testens høyeste score på seks økte risikoen for lidelse med hele 4600 prosent. Selv scoret hun fem.  

– Jeg trengte ikke se denne forskningen for å vite det, messet hun. 

For å få fram et viktig poeng, fortalte Østby at hun lenge var redd for å få barn. Hun burde ikke. For har man selv vært offer for vold og har tilknytningsproblemer, blir dette gitt videre til neste generasjon. Får man derimot hjelp til å bli bevisst slike sammenhenger i eget liv, blir mønsteret brutt.  

Nytt verb

Vøllestad utfordret forfatteren på hva som er årsakene til at utenforskap og ensomhet synes å være et økende samfunnsproblem. Østby tok utgangspunkt i forskning på rasisme, som nettopp er på ulike måter å fortelle noen at de ikke hører til i flokken. Det er å ensomme.

– Å ensomme? sa Vøllestad sakte for å smake riktig godt på Østbys nye verb.

– Jeg fant på det ordet selv og er veldig fornøyd med det, responderte forfatteren som også har skrevet bok om kreativitet.  

Østby påpekte at vi ikke måtte ensomme noen! Et blikk, et ord, en handling, subtil eller ei, kan ensomme andre og nøre oppunder større traumer enn vi er klar over. Vi mennesker er feilbarlige, og Østby trekker ikke inn det metafysiske i sin omgang med ensomhet, så om hun med sin ambisiøse programerklæring vil skape et samfunn av himmelstormere for å utrydde ensomhet, bør vi alle også være villige til å gi hverandre raust med nåde. For her kommer vi til å feile. Selv fortalte Østby hvor vondt det var ikke å oppnå blikkontakt på forlagsfest. Kanskje bør ensomhetsproblematikken sette søkelys på større flater og sammenhenger.