– Hendelsene boken omtaler har aldri før vært beskrevet i sammenheng

­

Hvorfor har du skrevet denne boken?

– Dette er min andre bok om felttoget i 1940. Det har lenge vært relativt liten interesse for felttoget blant norske historikere og andre skrivende. Unntaket er kampene ved Narvik, som mange har skrevet om. For den norske statens framtid var imidlertid hendelsene i Sør-Norge de viktigste. Boken fyller et hull i historien om Norge under 2. verdenskrig. Hendelsene boken omtaler har aldri før vært beskrevet i sammenheng mellom to permer. Det var på høy tid at noen tok på seg jobben.

Hva er de viktigste poengene som kommer frem?

– Felttoget fra hovedstadens utkanter til Åndalsnes og Molde i Romsdal endte militært sett i nederlag, men moralsk og politisk var det på mange måter en seier. Tyskerne fikk ikke kontroll over kongen og regjeringen, som fortsatte krigen fra Nord-Norge og senere fra Storbritannia.

– Viktig for mange var det også at Norge ikke hadde gitt seg før «det ytterste var forsøkt». For norsk selvforståelse under og etter krigen hadde dette stor betydning. Felttoget ga et moralsk fundament for gjenreisningen av folkestyret etter krigen.

Hvilke nye synspunkter og/eller teorier presenteres?

– Boken tilfører ny kunnskap på flere områder: Den kaster nytt lys over den omdiskuterte mobiliseringsbeslutningen natt til 9. april – og forklarer hvorfor regjeringen vedtok noe annet enn det den hadde gått inn for. Den viser også hvordan Quislings statskupp skapte problemer for den militære innsatsen. Den første uken var det mange som oppfattet at det hersket borgerkrigstilstander i landet. «Spionpsykose» er en betegnelse som går igjen i mange rapporter. Heller ikke det store omfanget av psykiske sammenbrudd blant soldater og befal har vært omtalt før. Britenes motiver, disposisjoner og innsats får bred omtale og ses i sammenheng med den norske delen av felttoget. Dette har heller ikke vært gjort før.

Hvilke utfordringer møtte du underveis i arbeidet med bokprosjektet?

– Den største utfordringen har vært å balansere beskrivelsen av strategiske, overordnede forhold mot deltakernes opplevelser av det som skjedde – og å unngå at manus este ut til det uhåndterlige.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg benytter meg i stor grad av sitater fra rapporter, brev, dagbøker og erindringer. Hensikten er å skape nærhet og inntrykk av autensitet. Så godt som alle skildringer i boken er deltakernes egne.

Hva vil du oppnå med boken?

– Jeg ønsker å bidra til at informasjon om felttoget i 1940 blir lettere tilgjengelig for de som måtte være interessert i denne viktige delen av norgeshistorien nå og i fremtiden.

Hva vil du at leseren skal sitte igjen med etter å ha lest den?

– En bedre forståelse av viktige hendelser i norgeshistorien, og hvordan de ble opplevd av dem som deltok eller var vitne til det som skjedde.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Knut Storberget – som leder for Forsvarskommisjonen. Generelt er det lite av erfaringene fra 1940 som har noen relevans i dag. Men noe er det: Skal man kunne stå imot et angrep, må man ha nok folk, førsteklasses utstyr og rikelig med trening. I 1940 hadde man ingen av delene. I dag ser det annerledes ut; men jeg er usikker på om det første av disse forholdene er ivaretatt.

Hvilken bok vil du anbefale andre å lese?

– Carl Müller Frølands Nazismens idéunivers. Boken analyserer nazismens røtter og viser hvordan Hitler knyttet an til kulturelle og ideologiske strømninger som hadde en lang historie i Tyskland. Boken er viktig for forståelsen av sammenhengen i historien fra tidlig 1800-tall fram til 1945.

Hvilken forfatter har betydd mye for deg?

–  Jeg skriver i det jeg vil kalle en britisk tradisjon med historiefag og historiefortelling i symbiose. Blant de fremste eksponentene for denne er Max Hastings og Antony Beevor.