Heidi Mittun-Kjos om kritikerrost roman: – Nærmere min egen stemme

­Og det liker anmelderne, som har tatt varmt imot fortellingen. I Dagbladet ble det en sekser på terningen – og fyndord som «særegent» og «makeløst» ble brukt.

Mittun-Kjos debuterte med «Områder av særlig betydning» for to år siden. Mens handlingen der var lagt til Oslo, foregår det meste av handlingen nå på en øy i Nord-Norge.

I «Jenter i trær» drar jeg-personen tilbake til øya der slekten hennes kommer fra, for å forsøke å redde et hus som råtner på rot. Møtet med huset og øya gjør at fortellingene om generasjonene bak henne i familien våkner til liv.

– Prosjektet til jeg-personen er et forsøk på å gjøre en oppreisning for familien ved å se om huset er til å redde. Så viser det seg at det egentlig handler om noe helt annet, sier forfatteren til NTB.

Koronaferieidé

I boka møter vi fire generasjoner jenter i en slektsgren. Mittun-Kjos håper boka vil få leserne til å tenke over sine egne familieforbindelser.

– Vi er alle på sett og vis ekkoer av våre egne familietradisjoner. Boka tar for seg hvilke av tradisjonene man vil føre videre, og hvilke som er verdt å bryte med.

Ideen oppsto sommeren 2021. Mittun-Kjos hadde, som mange andre nordmenn, norgesferie som følge av koronapandemien. Hun dro til den nordnorske øya som boka er basert på, og besøkte et hus familien hennes eier, også det nedslitt.

– I møte med den øya, og dette huset, så ble jeg interessert i hva jeg kan gjøre med dette. Etter hvert begynte jeg å tenke på hva som egentlig hadde skjedd her. Så ideen til boka er en naturlig konsekvens av et besøk til øya historien faktisk kommer fra.

Ifølge Mittun-Kjos er alt hun skriver, knyttet til hennes eget liv. Hun presiserer likevel at det ikke er virkelighetslitteratur det er snakk om, men at det finnes en kjerne av egne erfaringer i bøkene hun har skrevet.

Ikke «vanskelig»

Da hun som 48-åring debuterte som romanforfatter, kjente hun på spenning knyttet til det å gi ut bok. Til tross for at folk ofte snakker om «den vanskelige andreromanen», forteller Mittun-Kjos at hun har følt seg mer fri under skrivingen av «Jenter i trær».

– Den er mindre «skriveskole-flink» enn den første boka. Den følger ikke vanlig kronologi, og språket er en stor del av fortellingen. Uansett hvordan boka går, så opplever jeg at jeg har funnet noe som er enda nærmere min egen stemme denne gangen.

Etter at hun ga ut debutromanen, kjente hun på at det betydde mye at boka ble anmeldt. En forfatters største skrekk er tross alt at ingen plukker opp det du har brukt utallige timer, måneder og år på å skrive.

– Det er ingen som venter på at man skal skrive en bok, så det er jo noe sårbart i å gi ut bøker. Kritikken er under press, og det er mange debutanter som ikke får så mye oppmerksomhet.

Bekymret for barna

Noe annet som bekymrer forfatteren, er hva som skjer med bøkene i en tid der skjermen får mye plass. Når Mittun-Kjos har fått dette spørsmålet tidligere, har hun sagt at hun ikke er så bekymret. Nå er hun derimot tydelig på at hun har skiftet mening. Særlig er hun redd for hvordan den lett tilgjengelige skjermen påvirker barns lesevaner.

– Jeg er veldig, veldig bekymret. Jeg ser hvor avhengig jeg selv er av den forbaskede skjermen. Den tar konsentrasjonen vår og ødelegger oppmerksomheten vår, sier hun og fortsetter:

– Hvis vi skal få noe ut av en bok, så kan vi ikke gjøre andre ting samtidig.

Ved siden av å være forfatter er Mittun-Kjos kreativ leder i et designbyrå. I sommer skal hun ha fjellferie i Valdres, men hun kan røpe at hun har begynt å tenke litt på neste skriveprosjekt.

– Det som er fint med å ha gitt ut boka på forsommeren, er man går rett inn i ferie etterpå. Men jeg har allerede begynt å notere litt på et nytt prosjekt, som vi får se hva blir til.