Fra Litteraturhuset i Bergen: Ulike forfattere om menn i utenforskap

– Jeg er ikke så opptatt av sjanger. God litteratur må sprenge dem.

Ordene fra Frode Grytten falt mot slutten av litteraturkvelden i regi av NFFO (Norsk faglitterære forfatter- og oversetterforening) som hadde samlet en skjønnlitterær og en faglitterær forfatter til noe som borget for en interessant kveld. Men samtalen gikk lenge og langt før litterære problemstillinger ble direkte berørt.

Mange gode spørsmål

Litteraturhusets programomtale hadde mange gode spørsmål og problemstillinger rundt sannhetsskildring i sakprosa og fiksjon: «Hvilke likhetstrekk har sakprosa og skjønnlitteratur? Er den ene «faktafortelling» og den andre «sannhetsdiktning»? Gjør skjønnlitterære trekk en sakprosabok mindre seriøs? Kan virkelighetsnær fiksjon bidra i samfunnsdebatten? Og hva skjer med leseren i møte med sjangerkryssende tekster? Gjør en sanselig leseopplevelse det lettere for oss å ta innover seg tunge, konfliktfylte temaer?»    

Om menn i utenforskap

Frode Grytten er skjønnlitterær forfatter med bakgrunn som journalist i Bergens Tidende, i dag en av Norges fremste novellister. Kanskje mest kjent for Bikubesesong. Den ble ikke bare gjort til teaterforestilling, men er også blitt oversatt til blant annet kinesisk!

Kveldens faglitterære gjest var Arne Klyve. Han er samfunnsviter med en rekke fagbøker fra egen penn og med lang fartstid fra rusfeltet. Han er bergenser og ti år eldre enn Grytten som er født i Odda i 1960.

Klyve har det til felles med novellisten at de begge i 2016 kom ut med markant litteratur om sinte unge menn: Grytten med novellesamlingen Menn som ingen vil ha, og Klyve med sin sakprosabok Sinte, unge, villfarne menn. Tilhørerne fikk møte to forfattere med bred empatisk tilnærming til menn i utenforskap.   

Bakhtins litteraturteorier

­Berit Bareksten ledet samtalen, og hun tegnet opp et ambisiøst kart som åpning på seansen. Hun redegjorde kort for den russiske litteraturfilosofen og kulturforskeren Mikhail Bakhtins teorier, og henviste til Kjartan Fløgstads essaysamling Loven vest for Pecos som diskuterer litteraturen, kunsten og kulturindustrien i samfunnet med utgangspunkt i dette.

Bakhtin skiller mellom litterær monologisme, der det er ett, gjerne ideologisk, rett fram-budskap som formidles og som da utgjør én type sjanger. I motsetning til de tragikomiske sjangrene, som er dialogiske eller polyfone. Såkalte stemmeromaner er tydelig uttrykk for det sistnevnte, fortalte Bareksten og henviste til den belarusiske nobelprisvinneren Svetlana Aleksijevitsj. Bakhtins litteratursyn er også blitt kalt marxistisk semiotikk, noe nær en materialistisk tolkning av livet til tegnene i samfunnet, ifølge Fløgstad. De tragikomiske sjangrene dreier seg om nåtid og erfaring, høyt og lavt, alvor og komedie, en blanding av poetisk og prosaisk tale. Bakhtin kaller den polyfoniske litteraturen for uren. Den er filosofisk og der alt er lov – i sin søkning etter sannhet.

Men i forhold til den lovede tematikken fra programomtalen ble det nokså fri dressur, dog en interessant nok samtale: Om krevende samfunnsforhold, om farsroller, maskulinitet (der Klyve mente sinne var en viktig følelse å gi rom for), sannhets- og inderlighetsnivå i journalismen, podkast-pragmatismen – i det hele tatt ble det lite styring fra kveldens vert, Berit Bareksten. Hun er litteraturformidler og også sosiolog, noe som kanskje kan forklare hvorfor samtalen lenge vandret så langt bort fra programomtalen. Tanken på løsninger for samfunnet og menn i utenforskap fristet Bareksten til nye spørsmål som sendte forfatterne lengre ut enn på den bynære Vidden som man for øvrig kan se fra Litteraturhuset i Bergen.

Fra industrikultur til kulturindustri

Grytten ble utfordret til å fortelle om sin bakgrunn, og ga tilhørerne et levende bilde, anekdotisk og humoristisk, av oddasamfunnet og det inkluderende fellesskapet man hadde i tidligere tider. Selv passet han ikke helt inn, interessert som han var i musikk av ikke bare klart maskuline menn (som for eksempel David Bowie). Og sin tidlige hang til litteraturen. Selv hadde han som ung fått referert en talende kommentar sagt i en forbikjørende bil som illustrerer et slikt samfunn med kun én type menn:

– Der er han som skriver lyrikk!

Arne Klyve oppfattet Odda som et særdeles spennende sted å betrakte om man ville forstå de siste tiårenes samfunnsendringer, noe han uttrykte fiffig med referanse til Kjartan Fløgstad: Fra industrikultur til kulturindustri. Det er lenge siden slike som av ulike grunner trengte spesielle rammer, ble inkludert og ivaretatt i maskuline fellesskap som industrien i Odda, med oppgaver i forhold til evner, det være seg kompliserte eller enkle, dog meningsfulle oppgaver.

– Betydningen av selv å skaffe seg egen inntekt skal ikke undervurderes, påpekte han.

Selv hadde Klyve erfart, blant annet fra sin tid i Utekontakten i Bergen, hvordan gutter og unge menn tidlig kunne falle utenfor. Også som tidligere undervisningsleder på Bergensklinikkene (rus), kjenner han godt til miljøene som samler opp distriktets sinte unge menn, som ofte ikke har en retning på sitt sinne. Han fant det illustrerende at disse ikke klarte å formulere i det minste én fullstendig setning som uttrykte hva de ville, hva de ønsket.

Odda-samfunnet var langt fra enestående på 80-tallet. Og Grytten hadde som ung, gode personlige ressurser. Han var blant annet første mannlige ansatt på Odda offentlige bibliotek. Og nå er stedet mer kjent for sine forfattere og sin litteraturfestival enn sitt smelteverk og gjerrige sol mellom de bratte fjell i Hardangerfjorden.

Tapt kamp

– En novellesamling er polyfon per definisjon, ville Grytten gjerne smette inn før han etterkom et ønske fra moderator om å lese noe som beskrev Odda-samfunnet. Han la også til at han alltid har likt litteratur samt journalistikk og dokumentarisme nettopp fordi de presenterer ulike stemmer.

– Den kampen er jo egentlig tapt, i dag er det en-stemmen, monologen som vinner frem; slår du på radio eller tv, er det jo hele tiden folk som prater om seg selv – formidler sin egen historie, min kamp … 

Grytten foretrakk nettopp litteratur og journalistikk om forskjellige liv som ble levd, fortalte han, før han etterkom ønsket om å lese en tekst om Odda-samfunnet i 1974, det året det fantes flest arbeidere i verden, statistisk. Og så var samfunnssamtalen i gang igjen.

Det var først da den tilmålte tiden var over, at forfatterne ble bedt om å formidle tanker om sin egen skriving. Fagforfatteren Klyve elsket skjønnlitteratur, og til sin kones store frustrasjon «gulet» han stadig ut i de bøker han leste, alltid to pågående. Hans egen skriving var avhengig av inspirasjon og lett tyveri fra skjønnlitteraturen, fortalte han til latter fra salen.  

Siterte Leonard Cohen

– Vår tid er en trommel som slynger alt ut i en ytterkant der det ekstreme og overskridende får oppmerksomhet.

Det får legitimitet, det blir viktig, la han til. Det livet vi lever, er i midten. Noveller handler ikke om de som er på tv, det handler om de som ser på tv.

Det vanlige livet vårt forsvinner og blir usynlig og tabu i vår tid, har Grytten tidligere hevdet i et intervju. At kunst er på sitt beste når folk får lov til å være som de er. Selv om han likte godt både dokumentar og journalistikk, var skjønnlitteraturen aldri for seint ute, den ankom ikke etter at hendelsen var over.

– Hvis skjønnlitteraturen er god, så er du på innsiden med en gang.

Hva gjelder sjangerblanding kom Grytten med en kort, klar formening på overtid som allerede er gjengitt innledningsvis.