– Felles for dem er at de jobber med noe mange ser ned på

­

Hva handler romanen om?

– Jeg har kolleger handler om å jobbe i en bolig for psykisk utviklingshemmede autister, om penger og drømmer – og om å være en kropp som leiter etter et trygt sted å være. Vi møter geologistudenten, kokken, telefonselgeren, den tidligere håndmodellen, kunstneren, de ufaglærte, vernepleierne og andre. Felles for dem er at de jobber med noe mange ser ned på, nemlig omsorg.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen til å skrive romanen?

– Jeg jobber som ufaglært miljøarbeider i en bolig for psykisk utviklingshemmede autister og vet hvordan det er å være hjulene i noen andres hverdag. Jeg vet hvordan man skifter bleier og hvordan det er å bli slått. Det er ikke en erfaring alle har.

– Under korona blei jeg oppmerksom på at det var lite sammenheng mellom det å ha et samfunnskritisk yrke og det å få betalt som om man hadde det. Noen av disse tankene har fulgt meg inn i boka.

Hva vil du formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg håper at folk som ikke har jobba i omsorg kan skjønne mer av hva det innebærer. Og at vi som har en sånn jobb kan få en samtaleåpner som ikke bare handler om «hvor viktig det er, det vi gjør». For det vet vi.

– Et annet poeng: Å jobbe med psykisk utviklingshemmede er en komplisert øvelse. Likevel er det en av de jobbene det er lettest å få uten forkunnskaper. Selvsagt er dette en jobb der personlig egnethet er viktig, men vi ville ikke ansatt noen som flyver bare fordi de likte å reise. Vernepleie er et fag, vi trenger flere vernepleiere. Samtidig trenger vi som samfunn flere jobber for de ufaglærte. Løsninga er ikke å kjøre alle uten utdanning inn i bolig, arbeidet der er for komplekst og viktig til det.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Nei. Jeg skriver hver dag. Hvis jeg ikke skriver på prosjekt, skriver jeg brev til mamma.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Det tviler jeg på. Jeg står opp, lager kaffe til meg og kjæresten, og så skriver vi i hvert vårt rom til vi må spise frokost. Hvis jeg er heldig, har jeg tid til en økt etter frokost også.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Mange! Jeg leiter alltid etter en mentor som er stor nok til å romme meg og som kan gi meg noe å strekke meg etter. Sånne folk finner jeg innimellom, da suger jeg meg fast. Som oftest heter de noe på G.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Det liker jeg like dårlig som kunstig intelligens i omsorg. Noen ting må mennesker gjøre, ellers tømmer vi det menneskelige for innhold.

Nevn én person du håper leser boken?

– Jeg håper kanskje mer at jeg får meg en overraskelse. At en person jeg ikke forventa skulle lese, har lest, og i forlengelsen av boka tenkt noe nytt. Eller får meg til å tenke noe nytt.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Forandre seg. Metode av Édouard Louis. Han får meg til å tenke på evolusjon. At forfatterskapet hans begynte som kokende lava, blei forsteina, fant sin form, men så gikk han igjen løs på seg selv, og hakka ut en ny fortelling lenge etter at skaperfortellinga hadde satt seg. Det er inspirerende.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Forbryter og straff av Kathrine Nedrejord. Så modig hun er i det hun gjør. Og så utrolig bra hun gjør det.