– Erfaringen jeg hadde av litteratur der var viktigere enn noe annet

­

Hva handler romanen om?

– Romanen jeg har skrevet, som er en fiktiv fortelling satt i en vanlig norsk by med en elv, et fotballag og en domkirke, handler om to brødre og deres kunstnerfar. Faren har atelier i kjelleren i huset de vokser opp i. Faren lever i det sosiale, standsmessige og faglige eksilet som er hverdagen for flesteparten av dagens kunstnere. På et tidspunkt går faren til krig mot den eksiltilværelsen, som tvinger en av brødrene og også deres mor i et lignende eksil, de tar farens plass i eksil. Romanen følger den andre sønnens tilbakeblikk på det som kan sies å være urscener om ettergivelse og eksilposisjoner.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen til å skrive romanen?

– Boka mi tar utgangspunkt i virkelighetslitteraturen fra 2010-tallet. Hele den skandinaviske tradisjonen som oppsto i de årene, med Lars Noren, Vigdis Hjorth, Karl Ove Knausgård og Katarina Frostenson med flere. Jeg som alle andre ble fjetret av hvor virkningsfullt det var. Og som leser satt jeg pris på forsøket på å reaktualisere litteratur for et bredere lesende publikum. Man snakker om at virkelighetslitteratur gjenoppfant romansjangeren, men jeg tror aller mest de gjenfant protagonisten (ikke at dette er noe nytt fenomen).

Hva vil du formidle til dine lesere med denne romanen?

– Tidlig i romanen er det noen tekniske og «følelsesladde» scener hvor hovedpersonen (Jim) spiller. Noe av det som virker i Jim da, forsøket på å nå opp til et ideal som hele tiden endrer seg og flytter på seg, gjelder nok delvis også for de relasjonene han står i. Han vil så gjerne, men realiteten er at barn, uten involverte voksne, når de blir etterlatt til seg selv, aldri vil kunne oppnå slike mål, ettersom barnet ikke har verktøy eller forutsetninger for å oppnå dem. Så endrer disse forutsetningene seg, og disse ugunstige realitetene glir umerkelig over i et selvbedrag etter hvert som barnet blir voksent og får ansvar for seg selv. På et tidspunkt blir det Jims ansvar å reflektere over hvordan han er, hvordan han behandler de rundt seg. Og da kan man kanskje snakke om narsissisten, hen ville aldri reflektere over dette og være ærlig med seg selv. Og samtidig er det urettferdig, på et vis, å kreve at Jim skal ta regningen for den arven, av mange grunner, men ikke minst siden det koster så mye krefter og gjør så vondt, selv som voksen.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– De største utfordringene var håndverksmessige. Som alle håndverk trenger skriving mye praktisk øvelse. For min del var oppfølgingen på studiet en måte å komme videre på. Jeg forsøkte å ta til meg alt. Utfordre meg selv. Anne Oterholm var en god veileder, Kyrre Andreassen var sensor til eksamen og en god leser. De ypperste forfatterne i Norden henger over deg. Det løser mange problemer.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Virkelighetslitteraturen er ikke virkningsfull på grunn av sjokkeffekten og ved å være det som på tabloid språk kalles «selvutleverende». Virkelighetslitteratur er på sitt beste også rett og slett litteratur i ordets rette forstand, og utnytter styrkene som er særegne for litteraturen. For min del var det nok ikke et spørsmål om hvorvidt jeg skulle forholde meg til virkelighetslitteraturen, men snarere et spørsmål om hvordan.

– Jeg har alltid vært dratt mot den episke romanfortellingen og heller ikke opplevd noe særlig spennende eller episk i mitt eget liv, og det la føringer for hvordan jeg tok fatt på det å tolke virkelighetslitteraturens virkingskraft. I møte med denne tradisjonen og i fraværet av estetiske elementer i eget liv, har jeg forsøkt å huske på den litteraturen som først fikk meg til å ville skrive. Enkelt forklart å benytte virkelighetslitteraturens virkemidler, men med fiktivt stoff.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– De som har hatt tro på meg. Det har ikke vært så mange, noen viktigere enn andre.

Når skjønte du at du ville bli forfatter?

– Jeg hadde alltid en ambisjon om å skrive skjønnlitteratur. Og skrev i smug helt siden tidlig på ungdomsskolen. Jeg trodde nok ikke helt på det, før jeg studerte i Dublin, en by med veldig sterk litterær tradisjon. Og den erfaringen jeg hadde av litteratur der var viktigere enn noe annet i så måte. Jeg leste høyt på ølkneiper og begynte å publisere, men det er en annen historie. Det skal sies at jeg forelsket meg også veldig i filosofien. Innenfor filosofien tas det mange forbehold, det smittet nok over. Før jeg studerte filosofi skrev jeg hurtig, nå skriver jeg nok i hvert fall litt mindre hurtig. Jeg kunne for min del skrevet enda mindre hurtig.

– I hvert fall, ideen min om hva det vil si å skrive endret seg i Dublin, og jeg begynte å tro på det.

Nevn én person du håper leser boken?

– Irske forfatteren Sally Rooney. Jeg studerte med henne på Trinity College i Dublin – og hun snakker engelsk, så da måtte man oversatt.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Jeg anbefaler den jeg leser nå, om den nordiske paviljongen i Venezia. Ellers leste jeg akkurat Siri Aurdal av Eline Mugaas, som var fantastisk for en simpel tekstfetisjist som meg. I den boka gis 'ord' en helt annen betydning, ordende i bildene leser liksom ikke, de er prebevisste og blir umiddelbart 'interiør'. Som egentlig er litt sånn jeg vil jobbe. Men med ord, da, så klart.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Sverre Fehn, Nordic Pavillion, Venice: Voices from the Archives av Mari Lending og Erik Langdalen

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Naturen.