– En stor bølge av frustrasjon og sinne flommet over inni meg

­

Hva handler romanen om?

– Den mørke dansen er en roman fra innsiden av IS. Jeg har skrevet romanen rundt ekte personer og faktiske hendelser i Irak og Norge i 2014. Jeg har prøvd å beskrive IS fra innsiden, hvordan de praktiserer deres ideologier i virkeligheten.

– Jeg begynte å skrive etter at min nevø ble tatt av IS, dette var en gåte for hele familien, og helt fra begynnelsen var vi klar over at saken dreide seg verken om rekruttering eller å kjempe mot dem, han var en autistisk snill ungkar.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen til å skrive romanen?

– Utgangspunktet var mitt eget liv, men etter hvert fikk jeg informasjon om mye som har skjedd i IS-kulissene. I 2020 fikk jeg kontakt med advokaten til min barndomsvenn som sitter i Guantánamo-fengselet. Gjennom denne kontakten fikk jeg tilgang til Osama bin Laden og min venn som heter Nashwan Abdulrazaq Abdulbaqi al-Tami eller bedre kjent som Abd al-Hadi al-Iraqi.

– Gjennom advokaten fikk jeg tilsendt en hel rekke dokumenter. Jeg sammenlignet innholdet i de brevene som ble sendt til bin Laden med hva vi visste fra før og fant ut at den egyptiske Jihad-gruppen manipulerte ham ved å sortere de opplysningene som nådde ham. Dette fikk meg til å se mange hendelser som fant sted i Mosul på en ny måte. Så skrev jeg 250 sider av romanen på nytt basert på det jeg hadde oppdaget.

Hva vil du formidle til dine lesere med denne romanen?

– Alle nyheter er mistenkelige inntil det motsatte er bevist. For bare noen år siden ble nyhetene formidlet, men i dag blir de produsert.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Den verste perioden var i 2018, etter mange refusjoner og etter å allerede ha skrevet romanen i tre versjoner. Jeg ble litt desperat og bestemte meg for ikke å skrive mer. Jeg var selvfølgelig deprimert, og da jeg reiste til Irak og traff min bestevenn, fortalte jeg ham at jeg hadde bestemt meg for å ikke skrive mer verken på arabisk eller norsk. Han sa «ok, jeg vil at du skal se noe før du bestemmer deg».

– Han tok meg med for å treffe en venn av ham. Denne vennen hadde jobbet på et sted i nærheten av al Khasfa, 'Det er et stort hull i jorden', et sted som ble brukt for å dumpe lik. Av egeninteresse hadde han notert hvor mange personer som var drept og dumpet der. Han laget en strek på veggen på lagerbygningen der han jobbet for hvert lik som ble kastet i det hullet. Han pekte på en ganske kort vegg og sa «jeg har notert 2550 lik som har blitt kastet her». Etter å ha betraktet strekene på veggen, svarte jeg at «det kan umulig være 2550 streker her». «Vent litt», sa vennen min og gikk til side, slik at vi kunne se langsiden av bygningen, som var helt full av streker. Plutselig så jeg hver eneste strek som et menneske, unge og voksne, brødre, kjærester og sønner.

– En stor bølge av frustrasjon og sinne flommet over inni meg. Jeg snudde meg til min venn og sa «jeg skal skrive for ofrenes skyld og deres pårørende».

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg behandlet Den mørke dansen som mitt dyrebare nyfødte barn. I cirka åtte år sov jeg ikke før jeg sa god natt til Den mørke dansen, enten via å skrive eller lese det siste jeg hadde skrevet dagen før. Jeg jobber veldig mye, og noen ganger kommer jeg tilbake hjem sent på kveld. Likevel måtte jeg 'vekke' Den mørke dansen for å si god natt.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Min far og Gabriel García Márquez. Men det finnes noe viktigere som inspirerte meg, og det er selvfølgelig mine opplevelser, blant de beste og verste er først depresjon og glede, som et saktevirkende middel, og sinne som lader forfatterskapsbatteriet sakte men sikkert. Den beste inspirasjonen er raseriet over urettferdighet og kjærlighet i krigssonen, sånne kontraster vekker skrivelysten.

Når skjønte du at du ville bli forfatter?

– Da jeg var 16 år gammel. Det skjedde da min arabisklærer ba oss om å skrive en novelle, det var min drømmedag. Alle i klassen skrev om Gud og religiøsitet, jeg skrev om det ungdommer er opptatt av, nemlig kvinner. Like før jeg beskrev lårene til en dame, ble jeg sparket ut av klassen, bokstavelig talt. Jeg hørte døren ble skikkelig smelt igjen bak meg. Mange stygge ord fulgte etter meg som fra slemme mobbere. Jeg skrev ingenting etter det, jeg var helt stum. Inntil jeg kom til Norge. Ytringsfrihet og demokratiet ga meg nye vinger.

Nevn én person du håper leser boken?

– Jeg vil ha mange lesere! Jeg håper at både konger og pikkoloer, rike og fattige skal lese romanen min, bakgrunnen deres spiller ingen rolle.

– Det aller viktigste for meg er at noen skal oppdage budskapet som er gjemt mellom linjene, slik at de kan se verden på en ny måte.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– For en gangs skyld vil jeg tillate meg å være selvisk og anbefale min egen roman Den mørke dansen. Som en ukjent forfatter i Norge håper jeg at mange vil lese boken min, da den tar opp et tema som har blitt bortforklart som konspirasjonsteorier i lang tid.

– Boken min er en viktig dokumentasjon av grusomhetene som ble begått av ISIL og IS, både i Irak og Syria. Selv om det finnes flere gode sakprosabøker på norsk om IS, skiller min bok seg ved å være skrevet av noen som faktisk var der.

– Andre bøker som Fremmedkrigerne av Erlend Ofte Artsen, To søstre av Åsne Seierstad og Dette livet eller det neste av Dimian Vitanzas bygger på reelle intervjuer med fremmedkrigere i norsk fengsel eller gir innsikt i hovedpersonenes indre liv. Disse bøkene gir et verdifullt perspektiv på temaet, men intervjuene og fortellingene er tilpasset og tilrettelagt for å følge uskrevne regler som gjelder i IS, samfunnet og det geografiske området der de levde.

– I motsetning til disse bøkene, er opplysninger i Den mørke dansen skrevet direkte fra min førstehåndserfaring av hva som skjedde i IS-kontrollerte områder der og da. 

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Jeg leser ikke, men lytter til Den gamle mannen og havet av Ernest Hemingway, for å friske opp mange gode minner. Jeg leste den første gang da var jeg 14 år gammel.

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Mer tid for meg selv, mer tid til å kunne dele tiden mellom meg og den som trenger meg. Mer tid for å ta være på min helse.