– Det vi må ofre er en falsk historie om hva som gir lykke

­

Hvorfor har du skrevet denne boken?

– Jeg har skrevet denne boken for å gi et konkret eksempel på hvordan mer bærekraftige liv ikke trenger å være et offer men faktisk kan gi oss rikere liv med mer glede og skjønnhet og fred. Vi har en slags kollektiv oppfatning om at en grønn omstilling betyr å ofre masse, og da er det vanskelig å mobilisere folk til å gjøre de nødvendige endringene. Det vi må ofre er en falsk historie om hva som gir lykke, slik at vi kan finne varig glede bygget på omsorg og relasjoner istedenfor, med oss selv, oss i mellom og i relasjon med naturen som vi er en del av.

Hva er de viktigste poengene som kommer frem?

– De viktigste poengene som kommer frem er at hvis vi åpner opp for mer sirkulær tenkning i livene våre og omfavner kontinuerlige endringer, så kan vi få rikere og vakrere liv. Boken viser hvordan du kan ta grep for å bryte ut av normative måter å verdisette ting og ta eierskap over hva vi har og hvilken verdi de egentlig kan ha gjennom at vi vier vår tid og oppmerksomhet til dem (i dette tilfellet, med synlig og kreativ reparasjon). Det er masse veiledninger og teknikker så man selv kan ta vare på og oppgradere egne klær med fokus på løsninger som holder lenge.

Hvilke nye synspunkter og/eller teorier presenteres?

– I grunnen presenteres ingen nye teorier eller synspunkter. Arbeidet og tankegangen min er bygget på tusen år lange tradisjoner man kjenner igjen fra både filosofi og religiøse tekster. Det kan fremstå som nytt fordi vi gjennom å prioritere økonomisk vekst fremfor alt annet, i håp om at alt annet skal falle på plass, har mistet mye på veien.

– Men, boken treffer en god balanse mellom håndverk, hobby og kunst som jeg håper og tror vil gjøre den tiltalende og tilgjengelig for et bredt publikum. Tanken om at ødelagt og reparert kan være finere og mer verdifult enn nytt er uvant for mange og kan føles nytt,. Når man begynner å praktisere det, kan man fort oppdage at det egentlig er vår ekstreme måte å forbruke som er ny.

Hvilke utfordringer møtte du underveis i arbeidet med bokprosjektet?

– Den største utfordringen i arbeidet var økonomi og tid. Det går jo gjerne hånd i hånd. Jeg hadde en ansatt for å hjelpe med driften av bedriften min, men når jeg jobbet på boka tjente vi ikke nok til å dekke hans lønn og da er det vanskelig å fokusere på bokskriving. Dette understreker mye av det jeg også ønsker å formidle med mitt arbeid generelt, at hvis vi jobber for å gi folk det de trenger for å leve så vil vi også kunne få glede av mer av både kunst og innovasjon. Det burde ikke trenge å være et slit å dele av det man brenner for og er flink til. Jeg var veldig heldig og fikk stipend fra NFFO, uten det vet jeg ikke om det hadde vært mulig å gjennomføre dette prosjektet overhodet.

Hva vil du oppnå med boken?

– Jeg ønsker å vekke folks nysgjerrighet. Reparasjon er min spesialinteresse og mitt fagfelt, og jeg håper og har satt som «mål» at det skal bli en hobby på lik linje med annen søm og strikking. Men, vi er alle forskjellige og har ulike interesser og evner og jeg håper måten jeg tilnærmer meg klær kan tenne en gnist som gjør at flere lettere finner måter de kan bruke egne interesser og talenter for å skape en tryggere fremtid for seg selv og andre.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Kaotisk. Neida, Joda. Jeg har funnet ut at jeg har ADHD (diagnose i 2022), så jeg ser de store linjene og liker best å jobbe med alt på en gang fordi jeg vil ha et helhetsblikk på det jeg gjør, før jeg jobber med detaljene. Det var godt å ha et forlag som kunne skape struktur i prosessen og sette opp mange deadlines, siden det kan være vanskelig å fokusere med mindre det egentlig ikke er nok tid igjen.

– Noe jeg har lært meg er å ikke prøve å kontrollere alt eller tro jeg kan tvinge frem resultater eller som en som finner på eller skaper, men heller tenke på meg selv mer som en kurator av det som strømmer gjennom tankene og livet mitt og lytte til intuisjonen for å hente inspirasjon. Jeg har også brukt mye tid på å sitte ute i skogen, med eller uten reparasjonsarbeid, for å gi plass til tanker, følelser og ideer.

Hva vil du at leseren skal sitte igjen med etter å ha lest den?

– At det faktisk er håp for fremtiden, at vi ikke trenger å lide for å gjøre bra ting eller være gode mennesker, og at veien mot en bedre verden for naturen (det inkluderer oss) ikke er en annen vei, enn veien mot et bedre liv for oss selv. Det er viktig for meg at vi forstår at vi ikke forårsaker mindre lidelse ved å ofre og lide mer enn nødvendig selv. Hvis vi ikke tar vare på og pleier oss selv først, noe jeg selv har slitt med i mange år, men begynner å greie bedre etter å ha lært om omsorg gjennom min reparasjonspraksis, har vi ingenting å gi til andre. Jeg vil også at folk løsriver seg fra markedstenkning når vi tenker verdi. Hva noe koster eller hva man kan få betalt for det er ikke hele historien.

Hva gjorde at du fikk lyst til å sette i gang med et så stort prosjekt som å skrive en bok?

– Da jeg i 2016 fikk ideen om å bruke kintsugi (å reparere keramikk og porselen med gull), som inspirasjon for hvordan man kunne reparere klær på måter som gav dem merverdi, visste jeg også at jeg ville skrive bok om det en dag. Da Marie Kleve, redaktør i Aschehoug, tok kontakt og lurte på om jeg hadde vurdert å skrive bok, var det en selvfølge for meg å si ja! Jeg hadde tenkt å vente lenger, så det ble mindre stress, men vi har ikke akkurat god tid til å endre måten vi lever på her på den lille blå klinkekula vår, så litt stress med god backing og støtte av Aschehoug og NFFO er mest av alt et stort privilegie.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Jeff Bezos og Elon Musk. Glede kommer ikke fra hva man kan ta, eller forbruke eller tjene, men hva man har evne til å gi. Og så tror jeg Jordan Petersson kanskje ville hatt glede av den. Jeg tror han trenger litt mer omsorg og kjærlighet. Og Andrew Tate. Men ingen av de snakker norsk da. Men boken har mange fine bilder!

Hvilken bok vil du anbefale andre å lese?

– Må jeg velge bare én?? Braiding Sweetgrass, kanskje, av Robin Wall Kimmerer, fordi den på en nydelig måte fletter sammen hennes personlige livshistorie med menneskehetens og planetens. Den er både poetisk og fengende med vitenskapelig pondus som backer det som skrives. En god bok som kan tenne en gnist for sannheter om verden vi lever i som i hvert fall jeg «kjente» var sant som barn, men glemte på veien. Vi trenger bokens innsikt og perspektiv for å leve mer balanserte og intakte liv.

Hvilken forfatter har betydd mye for deg?

–  Sharon Blackie, forfatter av If Women Rose Rooted. Boken var som et signalrop og det resonerte veldig med min egen reise. Boken hjalp meg å prelle bort enda flere lag av inernalisert misogyni og hjalp meg å gi meg selv rom og tid til å fortsette prosessen jeg er i og vite jeg ikke er alene, eller gal. Vi kan ikke reparere samfunn, kultur eller natur ved å klage og syte. Vi må agere og faktisk bygge den verden vi vil ha, men ikke med samme metoder som har fått oss hit vi er nå! For å gjøre det er det viktig å ha tro på egne evner og føle tilhørighet og tilknytning til noe større enn en selv, i dette tilfellet kvinner, sett fra et annet perspektiv enn det jeg har vokst opp med å se gjennom kristen kulturarv og populærkultur. Boken ga meg tillatelse til å i større grad lytte til min egne indre stemme.