– Det som drev meg var håpet om selv å kunne skrive igjen og å skrive denne romanen ferdig

­

Hva handler romanen om?

– Skrivingen begynte med at jeg så for meg Agnes, en unge jente som er syk av polio og innlagt på Blegdamshospitalet i København i 1952. Hun ligger i en jernlunge, den eldste formen for respirator. Hun ligger i sin lille verden, men kan i fantasien se en mye større verden utenfor sykehuset.

– I romanens andre spor følger vi et barn på barnehjemmet i skogen utenfor Budapest rett før første verdenskrig. I hver sin tid bærer de to barn på den samme lengselen etter frihet og det å puste fritt. Det er en historie både om overganger i små kropper og i det store perspektivet i Europas historie. Det er også en historie om retten til at leve livet, som man selv vil og som den, man er.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen til å skrive romanen?

– Skrivningen min begynner ofte med et bilde, i dette tilfellet bildet av en ung poliorammet jente i en jernlunge og en stemme jeg måtte følge og lytte til. Jeg fikk ideen til romanen i 2018, før covid-19 brøt ut, og til slutt mens jeg skrev om polioepidemien, kom denne verden så nær.

Hva vil du formidle til dine lesere med denne romanen?

– Når jeg skriver, følger jeg språket og historier oppstår ofte intuitivt. Men under ligger et tema om å være mellom to tider, mellom to kropper, mellom to kjønn. Og begjæret og kroppen som en uregjerlig størrelse.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Etter at jeg debuterte, fikk jeg en langvarig hjernerystelse som satte en stopp for skrivingen og lesingen i en lang periode, men etter hvert som jeg ble litt bedre, kunne jeg ta notater på små lapper, inntale tekst på diktafon. Jeg lyttet til bøker, og det som drev meg var håpet om selv å kunne skrive igjen og å skrive denne romanen ferdig.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg jobber best tidlig på morgenen. Med kaffe og ro rundt meg og dagen helt åpen. Jeg har en liten datter, så etter hvert er det blitt mer vanskelig. Noen dager sto jeg opp klokken fire eller fem for å jobbe og fullføre romanen.

Nevn én person du håper leser boken?

– Jeg ser ingen enkelt leser for meg, jeg er veldig takknemlig for de lesere bøkene mine har og kanskje får i fremtiden.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Det er veldig mange, men i denne sammenheng kan jeg nevne Orlando av Virgina Woolf som også har vært en inspirasjon, mens jeg skrev på romanen – Orlando som lever gjennom flere århundrer og underveis forvandler seg fra mann til kvinne. Orlando er også en bok om en uregjerlig kropp og et uregjerlig begjær og om hva kjønn og kjærlighet kan være.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Akkurat nå leser jeg min kjæreste, Laima Nomeikaites artikler om Oslos gatekunst og graffiti. Ved å lese dem har jeg fått øynene opp for den unike gatekunsten i byen. Jeg beveger meg rundt i gatene på en ny måte, jeg ser med nye øyne på alt det den spontane kunst som omgir oss og som vi kanskje tar for gitt.

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Det har vært en ganske intens arbeidsperiode det siste året. Romanen utkommer også i Danmark i april, jeg skriver både på dansk og norsk og har jobbet med begge manuskriptene samtidig. Akkurat nå drømmer jeg mest om å ha tid til å drikke kaffe og se ut på snøen som faller over Oslo, og også å få mer tid med kjæresten min, den lille datteren vår og vennene.