– Dersom jeg ikke skrev om vår tids største sak, kunne jeg like gjerne slutte å skrive

­

Hva handler novellen om?

– Hvor vanskelig det kan være å stole på framtida og kjærligheten, og hvor farlig det kan være å stå aleine – veldig kort sagt. Utenforskap og eksistensiell tvil, rus og overskridelse er stikkord, men også deilig ungdommelig utforskning og beruselse

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen om å skrive den?

– Novellesamlingen startet som en roman, der et parforhold var navet. Men så kjente jeg at dersom jeg ikke skrev om vår tids største sak, klimaspørsmålet, kunne jeg like gjerne slutte å skrive. Så overveldende kjentes det. Den første og lengste novella, «Mennesker det lyser av», sprang ut fra en scene der et par våkner etter fjerde tropenatt på rad. Mellom dette paret, Henning og Sunniva, lever den friksjonen som finnes i samtida og klimadebatten: kan vi sette vår lit til politikerne og teknologien, eller må vi slutte å fly, spise kjøtt, kjøpe nye klær og kjøre bil? Selv om det åpenbart ikke gjelder «alle», er det mange som føler at uansett hva vi gjør for at klimaet og naturen skal bestå som vi kjenner det/den, blir det forsvinnende lite i det store bildet – men samtidig er det å gjøre ingenting, det samme som å gi opp. Selv om Henning er teknologioptimist, kompliseres bildet av at han er den av dem som «kan» kjærlighet, mens Sunniva tviler sin egen evne til å elske og bli elsket. Når verden i tillegg ser ut til å gå mot utslettelse, bør hun da få barn?

–  De andre novellene berører spørsmål som utenforskap, grensa mellom beruselse og rusmisbruk, utforsking av seksualitet(er), ubalanserte maktforhold og søvnløshet. Alle temaene finnes i samtida, mens karakterene kommer fra mitt hode. Jeg liker når de treffer hverandre og det eksploderer litt – som da jeg-personen i «Plukkhogst» møter en 15 år yngre mann som vil ha henne med ut i skogen, der det viser seg at han «prepper» for framtida. Forventningene og forvirringa som krasjer da, er spennende saker å utforske.

Hva vil du formidle med novellene dine?

– Hah! Et spørsmål i flere av dem er hva vi har dersom vi mister troa på kjærligheten – kraften som kanskje framfor noe driver oss framover. Det er både styrke og sårbarhet i å være alene, men jeg er nok mest opptatt av sistnevnte. Klassekampens kritiker Karoline Henanger skrev så fint om boka: «… ved å sidestille klodens kriser med det lille menneskets store følelser, minner Hele verden skal elske oss om hvordan folk og omgivelser, uten at vi tenker over det, virker og virker i oss.» Og det er nok noe sånt jeg vil formidle: hvor avhengig vi er av hverandre og omgivelsene våre, og at svaret på klimakrisa, som på alle kriser, ligger i samhold. Dette samholdet gjelder ikke bare mennesker imellom, men også mellom verden – naturen – og mennesket. Hvis vi vil at hele verden skal elske oss, må vi også elske verden.

Blir novellene dine til på kort tid etter at du får en idé, eller kan du snekre på en novelle i flere år?

– Det tok meg åtte år å skrive de to første novellene, fire timer å skrive den korteste. Så ja, begge deler.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg tar som oftest tak i en sanselig erfaring eller et minne, og så bygger jeg ut et persongalleri og hendelser derfra. Jeg liker at utgangspunktet er konkret, noe jeg liksom kan ta og føle på og beskrive i detalj. Det hender jeg som en «metode» forestiller meg (og beskriver) hva som ville skjedd dersom jeg ikke valgte som jeg gjorde en eller annen gang i livet – litt som magisk tenkning eller «Sliding Doors», kanskje, men det er et konstruktivt utgangspunkt som gir meg et konkret utgangspunkt, og så blir det opp til skrivehjernen min å overraske meg: Som oftest ender jo da karakteren min – og jeg, som forfatter – et sted jeg ikke visste fantes, med mennesker jeg gjerne skulle ha møtt, i omgivelser jeg har lyst til å se en gang.

Hvorfor novelle og ikke roman?

– Helt ærlig? I nesten fem år trodde jeg at de to første novellene var en roman, men jeg klarte ikke å forløse den – inntil jeg som ved et lyspæreøyeblikk skjønte at jeg heller kunne skrive noveller. Bare jeg tenkte på ordet «noveller», var det som jeg plutselig fikk både luft og ild i brystet: masse frihet og en enorm skrivelyst! Antakelig tviholdt jeg på romanprosjektet altfor lenge, siden den forrige boka mi var en roman (NY BY, Oktober, 2013), samtidig var det kanskje nødvendig å presse seg selv så hardt at jeg liksom måtte finne tilbake til skrivegleden. For meg sier det noe om friheten som ligger i novelleformatet. Jeg liker også muligheten av å forlate karakterene midt i en tilspisset prosess. Litt som fuglemammaen som en dag sier til ungene: Nå må du lære deg å fly selv. I det ligger det også en frihet for leseren, som kan dikte videre, om hen vil.

Hvem har inspirert deg til å bli en best mulig forfatter – og hvorfor?

– Alle gode forfattere jeg har lest, alle gode filmer jeg har sett, alle venner jeg har hatt gode samtaler med, alle byene og stedene jeg har vært så heldig å oppleve – og redaktøren min, Kari Joynt, som har vist meg så befriende stor tillit og frihet, og som derigjennom frigjør et eller annet i meg. Andre navn? Joan Didion, Joni Mitchell, Don DeLillo, Astrid Lindgren.

Nevn én person du håper leser boken, og hvorfor?

– Dattera mi når hun blir 15–16. Så hun skjønner hvor brennende viktig det var å snu klimaendringene og artsutryddelsen i tide – som vi da har fått til! – sånn at hun og alle andre ungdommer får en best mulig framtid. Det gjør heller ikke noe om boka hjelper henne å skjønne at mora hennes og andre voksne ikke er idioter, men både har en solid dose sympati for og tro på ungdommen. At vi også har vært eventyrlystne, at vi har feilet og gått videre, og derigjennom lært noe om oss selv og verden, gitt oss empati og kjærlighet til alt og alle rundt oss.

– Da jeg debuterte med en erotisk novellesamling (Voksenting, Oktober, 2010) og «advarte» mamma, svarte hun: «Jeg har også levd litt, vet du.» Det er viktig å huske at alle som har levd litt, har erfart litt. Forhåpentlig gjør det at vi forblir åpne og tolerante.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese, og hvorfor?

– Maggie Nelsons sjangeroverskridende bok The Argonauts traff meg som en boksehanske i magen for noen somre siden. Det var en nesten fysisk opplevelse som utløste et voldsomt opprør i meg – mot patriarkatet og måten det også sniker seg inn i de helt nære relasjonene våre. Kjønnsulikhet setter spor tusen steder på veien fra fødsel til voksen: i oppdragelsen, på skolen, i arbeidslivet, i politikken og samfunnet – og altså i mellommenneskelige forhold. Når Nelson skriver om fellesskapet hun kjenner med andre kvinner og skeive, som «the shared, crushing understanding of what it means to live in a patriarchy», kjenner jeg det igjen som samholdet jeg kan kjenne med kvinner og andre marginaliserte mennesker på tvers av generasjoner, som forener oss i 8. marstoget hvert år. Og når jeg først er inne på slike kvinnefellesskap, må jeg snike inn danske Olga Ravns bok «Mit arbejde», som også finnes på nynorsk nå, i Inger Bråtveits oversettelse. En vakker og bloddryppende knyttneve.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Jeg leser Ia Genbergs roman Detaljene og Aasne Linnestås Sommer i mørket, og synes de minner litt om hverandre – på en veldig god måte. Det handler om å leve sammen, om å huske, om å oppdage nye ting om de aller nærmeste. Et sted påstår Ia Genbergs jeg-person at «jeget» ikke er noe annet enn «avtrykk av de menneskene vi gnir oss mot», det liker jeg godt. Jeg leser masse kjønnsteori, siden jeg om et par uker leverer masteroppgave om kvinnerepresentasjon i norsk film: Barbara Creed om «the monstrous-feminine» som en kilde til opprør, omsorgsteori og andre kjempespennende greier. I tillegg langsomleser jeg Maggie Nelsons On Freedom. Four Songs of Care and Constraint, Linn Stalsbergs Det er nok nå om nyliberalismens herjinger og Lena Lindgrens Ekko om skjermens massive påvirkning på oss. Stort sett leser jeg seks–åtte bøker på en gang. Blir ikke ferdig med alle, men de tre skal jeg gjennom. Digger dem!