– Den brutale kritikken, og den begeistrede anerkjennelsen hans, betydde mye

­

Hva handler romanen om?

– Villa Art er en relasjonsroman som handler om moderskap, vennskap, ekteskap. Om forvandlingen fra barn til ungdom, gryende seksualitet, observert kanskje altfor tett, fra morsperspektivet. Om sterke forestillinger om livet på godt og vondt, om realitetene.

– I denne romanen dufter forestillingene langt sterkere enn stanken av det virkelige livet. Rammen for romanen er en feriereise til Sør-Frankrike hvor to vennepar med til sammen fire tenåringsbarn, har leid et feriehus.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen til å skrive romanen?

– Det å leve tett på ungdom, finne balansen mellom avstanden de krever og nærheten de trenger, er en tematikk jeg har tett på i eget liv. Uroen i samtidsmennesket, tempoet livene våre går i, fasadene og identitesarbeidet som pågår i privilegerte middelklasseliv anno Norge 2023, er tematikk henta fra samtida vi stamper i. På den måten var et sånt type feriested fruktbar jord og perfekt lokasjon for romanarbeidet.

Hva vil du formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg bruker nok skjønnlitteraturen både som skriver og leser til å fremvise mer enn å formidle. Jeg liker å lese forfattere som griper tak i noe som samler seg opp i et menneskeliv, som lader det med eksistensiell betydning. Og, det er det som interesserer meg i egen skriving også.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Har jeg kommet meg inn i et prosjekt, funnet stemmen og klangen i dét, er det bare mangel på alenetid som kan skape skrivefrustrasjon. Men jeg kan plages i starten, med å finne rytmen og formen, det er mer ei kneik som må forseres enn ei sperre.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg liker ikke å ha flere baller i lufta samtidig, jeg holder meg til ett prosjekt og sikter mot ferdighetstrangen som på et tidspunkt tar meg. Jeg trenger også fullstendig ensomhet, mennesker i nærheten distraherer meg.

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Jeg hadde Stig Sæterbakken som veileder på andre året på forfatterstudiet. Den brutale kritikken, og den begeistrede anerkjennelsen hans, betydde mye. Alt dette med direkte og uredde påpekninger i tekstene mine. Også inspireres jeg av selve livsstrømmen som virvler rundt oss.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Jeg forstår redselen i bransjen. Men så lenge den åpenbart ikke har sjel, eller leker med undertekst, er forutsigbar og «fantasiløs», så er jeg enn så lenge rolig på vegne av den skjønnlitteraturen og kunsten jeg setter pris på. Men kanskje er jeg naiv.

Nevn én person du håper leser boken?

– Kan jeg nevne to? Da må det bli sønnene mine. Ikke fordi at det er viktig at de leser akkurat meg, men fordi jeg er bekymra for de unges lesevaner, og da spesielt guttene. Skjønnlitteraturen bærer i seg så mye som vi trenger som mennesker.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Jeg har i sommer lest Elizabeth Strouts bøker om Lucy Barton. Empatien i skrifta hennes, og nærheten til det menneskelige i de bøkene, opplevdes som viktig lesning. Både som menneske og skriver.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Vi skulle fortalt hverandre alt av Judith Hermann. Strålende og viktig bok, den også.