LitFestBergen: Med poesi som våpen

­Festivaltema under LitFestBergen 8.–12. februar i år var «raseri». I fem hele dager kunne festivaldeltakerne på Bergen Internasjonale litteraturfestival møte dette fra ulike tilnærminger. Om ikke alle programposter hadde et direkte søkelys på temaet, lot det meste seg farge av «raseri» – i større eller mindre grad. Belyst ble også det helt dagsaktuelle, med perspektiver på politiske trekk i ulike land og urovekkende press på demokratier.

Det er tydelig at festivaldeltakere, som folk flest, raskt flokker seg der de mest kjente og profilerte forfatterne innfinner seg på scenen. Der «Auditoriet» og «Olav H. Hauge» stadig var fullsatt, var det mer intime «Alver» halvfullt. Her ledet den britiske historikeren, forfatteren og manusutvikleren Alex von Tunzelmann programposten «Raseri som kreativ kraft». Målet var å belyse konstruktive og kreative aspekter ved raseri.

Drivkraft

Raseriet kan være ødeleggende og en kilde til vold, som kjent, men det kan også være en drivkraft for endring, aktivisme og kreative prosjekt på ikke-voldelig basis. Dette kom tydelig fram i det den jamaicanske rastafaripoeten, radioverten, foreleseren og musikeren Mutabaruka bidro med, en kunstner som har bygd en karriere rundt rettferdig harme.  

Mutabaruka flyttet allerede som ung fra hovedstaden Kingston til det rurale Jamaica tidlig på 70-tallet. Her ville han hengi seg til poesien. Og til radikal motstandskamp. Jamaicas arv etter den britiske kolonialiseringen, var fortsatt undertrykkelse, urett og rasisme.

Hvordan få en passiv person til å gjøre motstand? spurte han selv og svarte: 

– Poesien kan gjøre dype kutt, som en kniv, i tilhørerens sinn. Det er poesiens end game.

Til samtalen på scenen hadde briten også den amerikanske Nimmi Gowrinatham, forsker med doktorgrad i etnisk konflikt og forfatter av boken «Radicalizing Her: Why Women Choose Violence», Hun har undersøkt drivkraften hos og årsakene bak «female fighters», kvinnelige krigere og radikale.

Nimmi Gowrinatham har høstet internasjonal annerkjennelse for sitt arbeid. Men i denne sammenhengen sto hennes sak på mange måter i kontrast til sin jamaicanske forfatterkollega. Den veltalende amerikanske forskeren er dog en uredd og kreativ akademiker, både i sin tilnærming til saksområdet og for tilgang til objektene for sine studier der hennes mål er å skape en bredere og dypere forståelse for årsakene til hvorfor kvinner tar til våpen og bruker vold i sin motstandskamp.

Utpreget kunstneriske uttrykk som virkemiddel i motstandskampen til «Female fighters», enten det er på Sri Lanka, en kamp som Gowrinatham har fulgt i en årrekke – og der hun har sine aner fra – eller det er kvinnelige colombianske grupperinger, eritreiske eller andre, kunne i liten grad sies å være tilfelle. I den grad kreative ytringer i det hele tatt fantes blant disse, var det poesien som var framtredende også der. Gowrinatham hadde samlet noe av dette.

Det viktigste for Gowrinatham i hennes arbeid har vært å skape en dypere forståelse for disse kvinnenes valg. Som tittelen på hennes bok antyder, har målet vært å avdekke og peke på hvem og hva som dypest sett radikaliserer kvinnene. Det umiddelbare kan ligge i traumatiserende hendelser av ulike slag. Men frihet er ikke vunnet selv om en kvinne har sluppet fri fra sexhandel og annet fangenskap. Det er alltid andre lag av dette, framholdt hun, som å bli nektet adgang til sykehushjelp fordi man snakker feil språk.

– En gjennomgående linje du kan trekke gjennom alt dette, er statlig undertrykkelse, konkluderte hun.

Samtidig ble det idealiserende bildet av «female fighters» i den øvrige delen av verden kritisert. Det er grupperinger som blir frontet av kvinner som er vakre og lyse nok i huden, som får plass i offentligheten, oppnår sympati og støtte.

Hele seansen på «Alver» startet med at Mutabaruka leste et av sine dikt. Mutabaruka er troende rastafari og gav subtilt uttrykk for troens føringer for en ikke-voldelig motstandskamp med en urokkelig tro på poesiens forvandlende kraft, et budskap han gjerne gjentok.     

– Poesien kan skape forandring dypt i enhver person,

Retningen poet-aktivisten valgte for sin kunst når raseriet skulle kanaliseres kreativt, er tematisert i «Two Poems on what I Can Write»:

can i write poems

                    about

tall green grass

shadin the tough

earth,

                    about

dew drops on beautiful

spreadin lillies?

can I write

of lovers

          makin love

in parks

with moon shine caressin

their faces?

… of rainbow-coloured birds

singin their nature songs

in tall lush trees?

all of this i can write.

but now,

                    i write ...

i write of tall trees

shadin black skins

                              from

hot dead

of:

guns            and

bombs

hidden under spreadin white sheets

i write

of people

bein shot down in parks

with blood washing their faces

… of negroes and

                    coloureds

shoutin their freedom songs

in tall anti-freedom

buildins

                    all this i write.