Åsne Seierstad har endret norsk sakprosa. Hva er «Åsnes metode»?

Kalligrafi, eller «bokstavbilder» er den viktigste kunsten innenfor islam. Åsne Seierstads sakprosa belyser med helt særegne bokstavbilder samfunnsforhold, skjebner og vesenstrekk i islamske deler av verden. Det har gjort bøkene til folkelesning. Ikke med en refererende journalistikk med utenfrablikk. Dokumentarisk, fortellende, ja, men også med dype skjønnlitterære grep. Og det flyter så naturlig at man ikke legger merke til hvordan fortellerperspektivet beveger seg i teksten, også fra karakterenes innside – hva de ser, hva de tenker og hva de føler. Er det på luftige antagelser?

Men nå foregriper vi. Og om det skulle ha gått noen hus forbi: Åsne Seierstad er årets vinner av Bjørnsonprisen. Juryens begrunnelse er blant annet at «Bjørnsonprisen 2023 tildeles forfatter og journalist Åsne Seierstad for den samlede kraften i hennes forfatterskap, og for å ha gjort viktige samfunnsspørsmål til folkelesning.» På Norsk litteraturfestival kunne man overvære hennes Bjørnsonforedrag i festsalen på Kulturhuset Banken samt den såkalte Bjørnsonsamtalen samme sted.  

Fiksjon versus fakta

Det var også her forfatter, tidligere sakprosaredaktør og jurymedlem for Bjørnsonprisen Birger Emanuelsen satt med sitt panel for å lede samtalen om «Åsnes metode». Panelet besto av den svenske kritikeren og journalisten Stig Hansén, den norske forfatterkollegaen, og kritikeren Morten Strøksnes – som lik Seierstad har mottatt den høythengende Brageprisen (pris for enkeltutgivelse) – og fra Danmark var Rikke Hyldgaard kommet, journalist, forfatter og journalistisk lektor i fortellende journalistikk. 

Åsne Seierstads særegne fortellerstil skulle under lupen. På godt og ondt. Hennes bøker har nådd ut til et stort publikum, med lesere over hele verden, men har også vært omdiskutert: Hvor går grensene mellom fiksjon og fakta? Hva kan hun egentlig vite om menneskene hun skriver om? Hva er sant, og hva er ikke? Panelet skulle altså avdekke metoden, diskutere hva hun oppnår gjennom den, og hva som kan være fallgruvene. 

Det ble gitt en rekke interessante perspektiver fra de tre i panelet. Også det vi kan kalle forskjeller i relevant skandinavisk journalistikk. De som er interessert i det hele, kan finne et opptak av samtalen på festivalens YouTube-kanal, gratis tilgjengelig i én måned fra samtalen ble avholdt (25. mai). Her følger noen momenter om «Åsnes metode».

Fortellende journalistikk

Birger Emanuelsen utfordret Rikke Hyldgaard på hvordan hun ville presentere «Åsnes metode» for sine studenter. Hyldgaard tok utgangspunkt i de grunnleggende tingene, og definerte fortellende journalistikk som virkelighetshistorier fortalt med skjønnlitterære virkemidler. Den forteller fakta og er sann – normativt sett … Til sine studenter nøler hun ikke med å kalle Seierstad en av mesterne. Hennes tilstedeværende journalistikk tar leseren med dit det fortelles fra, er scenisk og med blikk for detaljer. Journalisten er til stede i teksten, men ikke med et «jeg» som kan forstyrre lesingen.

Kan vi stole på dette?

– Denne journalistiske metoden, spurte Emanuelsen Stig Hansén, – kan vi stole på den?

– Hun er litt unødig forklarende, svarte Hansén. Med det mente han at Seierstad er blitt opptatt av å dokumentere grunnlaget for det hun skriver bak i sine bøker, med kilder, fortelle at personer vet de blir intervjuet (som hun har begynt å ta opptak av). I én bok skriver hun at sitater er godkjent av karakterene. Men mye av dette er nærmest unødvendig. Intervjukunsten er så mye mer enn dette, for historiens sprengkraft kan for eksempel være i hvilken setting sitater blir gjengitt, hvor i historien de er plassert.

Fri indirekte tale

Morten Strøksnes grep fatt i, og gikk dypere inn i fortellerperspektivet Seierstad benytter i sine bøker, og oppfordret slik hun gjør, til å benytte hele fiksjonslitteraturens verktøykasse. Man kan stort sett det, mener han. Seierstads tekst er svært visuell og formet gjennom metoder vi kjenner fra film. Perspektivet i fortellingen skifter fra å fortelles fra både utsiden og innsiden av karakteren. Og uten noe «tenkte hun» eller «sa hun» knyttet til karakterene. Det som i litteraturvitenskapen kalles fri indirekte tale, eller indirekte tredjeperson.

Han hadde først lest starten på Afghanerne:

– Og det er rett på, ikke noe forord og sånt tull … 
 

Vilje

Feberen steg.

Kom hun til å miste henne?

Den lille jenta var illrød i kinnene. Pannen var klam, øynene blanke.

Sjamanen la amuletter og urter på barnets bryst. Han hadde skrevet vers på små lapper som Bibi Sitara skulle legge i vann. Hun måtte ikke prøve å tyde hva som sto på dem før hun drakk vannet, for da virket de ikke. Det var en overflødig beskjed. Bibi Sitara kunne ikke lese.

Svangerskapet hadde vært tungt, hun hadde følt at livskraften rant ut av henne. Sjamanen hadde vært innom henne da også. Den gangen ville hun vite om barnet var friskt og kom til å leve. Han hadde manet til tålmodighet. Alt ville gå bra om hun drakk det hellige vannet.

Han forberedte henne på at hun bar en jente, at hun ville bli morens stolthet, og at de burde gi henne navnet Jamila – den vakre.