«Uvirkelighetslitteratur» om natur, fjell, skog, hav, en myr og mennesker

­Hva handler romanen om?

– «Jeg vil ikke reddes» er kanskje en litt mystisk bok. Redaktøren min kaller det uvirkelighetslitteratur, og det er kanskje også litt dekkende, det er i alle fall en bok hvor fantastiske ting kan skje. Handlingen er lagt til en navnløs dal i en ukjent tid. Det er mye natur der, fjell, skog, hav, en myr; og det er langt mellom menneskene. De er isolerte og kanskje også litt ensomme. Vi møter forskjellige jeg-personer som bor i dalen, og først og fremst er det vel en stemning som driver handlingen framover. Stemninga er vel litt øde, støvete, men også litt dyster, kanskje også litt angstfylt og apokalyptisk. Temaer er isolasjon, avmakt, forfall, å leve under endrede livsbetingelser, og hvordan folka der gjør så godt de kan for å tilpasse seg sin nye og uforutsigbare tilværelse. Det er kommet en ordfører til dalen som har bestemt at ingen kan gå utenfor det som i boka refereres til som grensene. I tillegg er ferjeforbindelsen brutt, fyrtårnet har slutta å lyse, og de fleste som bor der er gamle og slitne. Et mystisk dyr er sett oppe ved myra. Det ligger kadaver og slenger i naturen. Det er noen truende patruljer som lusker i bakgrunnen og passer på. Og ikke minst: Sola er stekende varm.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen til å skrive romanen?

– Tja, det er vel ikke sånn at jeg satt og tenkte på en konkret hendelse og tenkte: dette er det nødt til å bli en roman av. Men det er jo så klart mulig å trekke en del paralleller til ting som skjer i den verden vi faktisk lever i. Det er jo hele tiden så mange mennesker som får livene sine snudd på hodet fra den ene dagen til den andre. Krigen i Ukraina er jo selvfølgelig et nært eksempel på dette, men det er jo også mange andre kriger og uroligheter, og så er det mer saktegående endringer, demokratier som trues, det er naturkatastrofer og klimaforandringer, og til og med her i trygge Norge er det lett å få en slags følelse av at noe forferdelig holder på å hente oss inn. Og det kan det jo også hende at det gjør. I alle fall er det en ubehagelig følelse jeg kan sitte med selv. Så, ja, kanskje har de tinga gitt litt retning i skrivinga. Samtidig er denne boka veldig fiksjon, den er først og fremst skrevet ut ifra sin egen logikk, som har utvikla seg gradvis, noen steder glir handlinga også over i det fantastiske, for det finnes også uforklarlige krefter der, og menneskene som bor der har et savn og en lengsel etter noe som er større enn dem selv. Så presset på folka der kommer liksom fra forskjellige hold. Og jobbinga med boka må vel sies å ha vært ganske organisk. Jeg kan ikke si at den er bygget på en ide i utgangspunktet. Eller kanskje er den bygget på flere ideer, som jeg etter hvert måtte forkaste, for at det til slutt skulle bli en ordentlig fortelling.

Hva vil du formidle til dine lesere med denne romanen?

– Det er ikke så lett å svare på. Men jeg håper så klart at jeg har skrevet en interessant bok som skildrer en tydelig stemning, som gir innblikk i det litt trange og avgrensa rommet som jeg tror preger boka, og som kanskje til og med kan gi leserne noen spennende tanker og ideer. Og kanskje den til og med er litt morsom. Men på et bevisst plan har jeg ikke skrevet en bok som prøver å formidle det ene eller andre, for det tror jeg kan ødelegge skrivinga litt. Det var noe jeg lærte da jeg jobba med min forrige roman, at når fortellingen først er i gang, er det bare å henge med på det som skjer. Da kan jeg ikke ville alt for mye på vegne av teksten, men heller være åpen for å forfølge de mulighetene som oppstår. Og jeg håper jo at jeg har klart å skrive en bok som er sann på sine egne premisser. For selv om det er en del underlige ting som skjer der, er det skrevet som realiteter. Det tror jeg gir mer kraft i stoffet, i alle fall for meg.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– Nei, jeg kan ikke huske at jeg hadde noe spesiell skrivesperre underveis. Men det har jo vært tider hvor jeg hadde litt mindre tid til skrivinga, jeg har jo også jobba med andre ting underveis, og ting skjer, livet skjer, men det har samtidig vært en slags framdrift hele veien. Når det er sagt, så har jeg så klart støtt på vanskelige partier i teksten, men sånn sett hjelper det kanskje å ha skrevet et par bøker før. For jeg vet at det løsner igjen, det er liksom bare å fortsette. Noen ganger er det jo skikkelig slit. Men ofte er det heldigvis veldig spennende og gøy, og jeg har i grunnen trivdes godt i jobbinga med den romanen her. Og den store drivkraften har vært å finne ut hva det er som skjer videre og hvordan ting henger sammen. For i denne boka var det veldig lenge jeg skjønte veldig lite av hva jeg jobba med. Og det er et ganske spennende sted å være.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Det er egentlig veldig mange. Venner og familie, folk jeg møter, folk jeg snakker med. Samboeren min. Datteren min. Og så er det jo selvfølgelig veldig mange andre forfattere, særlig Samuel Beckett, han har vært viktig for meg. Eller Jon Fosse. Eller Lydia Davis. Det er flere også. Eller det kan være band med interessante sangtekster, Modest Mouse, som jeg hørte ekstremt mye på da jeg var yngre. Så det er jo egentlig alle de folka jeg kommer over, skriftlige, muntlig, døde, levende. Redaktøren min inspirer meg, med ris og ros. Og så hadde jeg Bård Torgersen som skrivelærer for noen år siden, det var viktig. Han traff jeg på et bra tidspunkt.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg jobber veldig mye fram og tilbake i tekstene mine. Begge romanene mine er jo korte, men samtidig bruker jeg lang tid på hver enkelt side. I begynnelsen skriver jeg veldig fritt, jeg lar mange innfall passere i teksten, og så bruker jeg ganske mye tid på å skjønne hva disse innfallene betyr. For alt som står i teksten er jo forpliktene. Det er jo nødt til å være der for en grunn. Og det betyr at jeg er nødt til å finne ut hva den grunnen er, det kan ta uforholdsmessig lang tid, jeg må skrive videre, gå tilbake, skrive videre, før jeg endelig skjønner det, litt sånn lyspæreaktig: Ja! Selvfølgelig! Og det er jo utrolig gøy når det skjer. Men ofte må jeg jo også stryke ting, ting jeg synes virker spennende, men som rett og slett ikke går opp i helheten. Det er mye knot og redigering, egentlig. Det er jo noen som har sagt at hvis en ape sitter lenge nok foran et tastatur, så vil den på et eller annet tidspunkt skrive Shakespeares samlede verker. Og sånn føles det ut noen ganger. Uten at jeg sammenligner meg ikke med Shakespeare, da. Det var mest apen jeg tenkte på.

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Det prøver jeg å ikke tenke så mye på. Men det blir spennende (og skummelt) å høre hva litt forskjellige folk får ut av den.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– «Molloy» av Samuel Beckett. Fordi den er både morsom og rystende. Den har en helt utrolig tydelig og også ekstremt forvirrende fortellerstemme; og alt føles sant og viktig ut. Det er så mye kraft i den boka.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– «Tilintetgjøre» av Michel Houellebecq.