Juleroman om å se sin egen rolle: – Gapet mellom liv og lære kan være stort

­

Hva handler romanen om?

– Romanen handler om fire kvinner som har vært venninner siden tidlig ungdom. En av dem har (heldigvis) bodd i Spania i over førti år, men flytter plutselig tilbake til Norge rett før adventstiden setter inn, - da romanens handling starter. I tillegg til et lass med kofferter og bager, har hun også med seg en del gammelt grums fra deres felles fortid. Delvis fortrengte minner om mørke handlinger og mistanke om svik kan ikke unngås å bli vekket til live igjen i det øyeblikket Rose kommer tilbake til hjemlandet - og på nytt posisjoner seg i venninnegruppen. Handlingen blir fortalt fra perspektivet til bokas hovedperson, psykologspesialisten Lillian, som på grunn av kjedsomhet nettopp har flyttet fra mannen sin, etter førti års ekteskap, og nå er den som får Rose rett opp i fanget, det vil si inn i den nye toroms leiligheten sin. Og så begynner forberedelsene til juletiden...

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen til å skrive romanen?

– Jeg skriver ikke om mitt eget liv i bøkene mine, og heller ikke om mine nærmeste, - det er mer enn nok stoff å finne der ute i samfunnet i vår egen samtid, som kan belyses og utdypes i en roman. Tiden vi lever i er så full av bråk og uro på alle plan, det kan se ut som om det forplanter seg helt inn på individnivå, mer enn hos tidligere generasjoner? De som har økonomisk mulighet til det, kan prøve å stille denne uroen med stadig flere nye opplevelser. Jeg leste en artikkel for noen år siden, om det økende antallet eldre mennesker som brøt ut av langvarige ekteskap for å starte et nytt liv. Noen ganger er dette helt nødvendig, - men i «Jul for nybegynnere» bryter Lillian ut av det lange ekteskapet sitt fordi hun kjeder seg og er fylt av en udefinerbar uro. Hva vinner hun - og hva mister hun i den nye situasjonen? Og hvordan forholder hun seg til dette? Det fikk jeg lyst til å undersøke i denne fortellingen.

Hva vil du formidle til dine lesere med denne romanen?

– Hovedpersonen Lillian er utdannet psykologspesialist i par-og familieterapi og har jobbet som dette i nesten fire tiår, men hun mangler en del innsikt i eget følelsesliv og sliter med å se sin egen rolle i sin egen lille familie og blant venninnene. Man kan selvfølgelig være en dyktig profesjonell utøver på områder der man som privatperson ikke har det samme grepet. Gapet mellom liv og lære kan være stort. I Lillians tilfelle fører det til en rekke komiske situasjoner. Selvinnsikt kan være vanskeligere å utvikle enn teoretisk faglig dyktighet. Et annet tema i romanen er langvarige venninneforhold, - og hvordan de kan være tveeggete sverd i noen situasjoner. Det er lett å bli fastlåst i den rollen man fikk i venninnegruppen da man var veldig ung. I Lillians tilfelle har hun alltid vært den ettergivende, noe hun dypest sett er sint på seg selv for. Denne egenskapen blir utfordret nok en gang da den trøblete venninnen Rose er tilbake på arenaen. At det er adventstid og juletid, med alt det innebærer av krav om å innfri forventninger til samvær og glede, - gjør utfordringen desto større for Lillian, som jo har «frigjort» seg fra alt dette som inntil nå har gitt henne for trange rammer. Hva skal hun fylle det med nå, da eksmannen Kolbjørn er den som beholder det sosiale nettverket? Men Lillian har jo venninnene sine. Er det nok?

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– Når jeg først er i gang med å skrive, etter at de litterære personene og temaet er etablert, får jeg sjelden skrivesperre. Da lever disse menneskene ut sine liv, kommer inn i - og noen ganger også ut av - situasjoner, der de blir mer og mer kjent med seg selv.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Det må være forlagsredaktøren min, Karen Forberg. På tross av at jeg er utdannet norsklærer er det stadig mye å lære når et manus skal bearbeides.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg har nok alltid vært en «observatør», i den forstand at jeg har vært nyskjerrig på hvem andre, både kjente og ukjente, mennesker egentlig er, og hva slags liv de egentlig lever. Det får jeg jo som regel aldri helt vite, men jeg kan dikte det inn i en roman.Det kan føre til at jeg kan glemme å gå av på riktig t-banestasjon, hvis jeg først har fått øye på mennesker som fanger interessen. I den første romanen min, «Alle disse dagene», er en av hovedpersonene en ung jente. Jeg så henne på en t-bane og fikk henne ikke ut av hodet, de spesielle øynene og det lukkede ansiktet, måten hun hektet skuldervesken på plass. Hun vet det ikke, men hun ble en romanfigur ett år etterpå.

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Jeg håper denne romanen blir lest av en som ikke så lett griper til bøker. Det er for få som leser bøker i en tid der flimrende bilder har tatt altfor mye over for ordene. Tilbake til bøkene!

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– Kerstin Ekmans «Løpe ulv» er en roman som fikk meg til å se langt utover mitt eget lille liv uten at jeg mistet det for øye, snarere tvert imot.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Nettopp lest Kerstin Ekman «Løpe ulv».

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Jeg er pensjonist og har derfor god tid til det jeg vil; gå i naturen, lese, være sammen med mennesker som står meg nær, skrive. Men dette har jeg uansett alltid tatt meg tid til, også da jeg var i full jobb med småbarn og annet ansvar. Jeg er litt skeptisk til begrepet «tidsklemma», som jo er mye brukt for tiden.