Skriver historisk drama inspirert av skotsk forfar
Mali Ludvigsen har dykket ned i egen familiemytologi og latt seg inspirere av reisen skotten John Brand gjorde for godt over 250 år siden.
– Først bosatte han seg i Kristiansund, før han dro til Hustad i Romsdal og drev gårdsbruk der, akkurat slik jeg lar Floras far gjøre i bøkene, sier forfatteren til NTB.
I partiene av romanserien som foregår i Norge, er mye av handlingen lagt til området ute ved havgapet i Møre og Romsdal, mellom Farstad og Hustad.
– For meg var det en selvfølge at Flora og faren skulle bo der ute ved storhavet, der min forfar drev gårdsbruk for flere hundre år siden. Dette havstykket med skjærgård og uendelig hav er jo også den fineste plassen jeg vet om, fortsetter forfatteren – som selv har vokst opp på Averøy, og i dag er bosatt i Ålesund.
– Jeg er sikker på vi har litt sjøvann i blodet, vi som har vokst opp i det området, sier forfatteren.
Skal tilbake
Om forfaren sin vet Ludvigsen dette: John Brand ble født i Cleish i det historiske fylket Kinross-shire. Han emigrerte til Norge en gang mellom 1744–1759 i en tid med stor urolighet og mange opprør i Skottland.
I sitt nye land slo John seg opp som jordbruker, og han begynner å dyrke poteter som den første i bygda.
– Han tar i bruk grøfting og hjelper også andre bønder med potetdyrking. Ifølge Ove Mallings kjente nedtegnelser, blir Brand betegnet som en av de beste jordbrukerne i Norge. For sitt fremragende arbeid får han arveprins Fredriks fortjenstmedalje i sølv i 1776, sier forfatteren – som også selv kan skilte med en gjev utmerkelse: I 2018 vant hun en romankonkurranse i regi av Cappelen Damm, og resultatet er ferske «Floras hjerte».
– Jeg har vært glad i å lese helt siden jeg var liten. Det har alltid svirret forskjellige historier rundt i hodet mitt, men jeg begynte ikke å skrive ned noe før jeg var i slutten av 30-årene, om lag seks år før jeg vant konkurransen, forteller den ferske forfatter. Hun forteller om en stor jobb da hun skulle gjøre research på 1700-tallet.
– Det var utfordrende, spesielt med tanke på hvordan bygninger og steder så ut. Foto fantes jo ikke, og det er få illustrasjoner å oppdrive, men noe har jeg funnet. Det positive er at man får litt større rom i diktningen, framholder Ludvigsen. Som besøkte Skottland og høylandet året før hun begynte å skrive om Flora.
– Det var til stor hjelp, selv om jeg ikke har vært alle steder som er beskrevet i bøkene. Skottland er definitivt et land jeg skal tilbake til.
– Må ha vært sta
Det var Mali Ludvigsens morfar som i sin tid fortalte barnebarnet om forfaren, John Brand.
– Han må ha vært sta siden han klarte å etablere en, etter forholdene, så fin gård. Det kan jeg se igjen i familien min og meg selv. Jeg gir meg ikke hvis det er noe jeg har bestemt meg for, og i fjor satte jeg poteter for første gang – i pallekarm. Det ble en ganske bra avling, vi får se hvordan det går i år, smiler forfatteren – som til daglig jobber som IT-konsulent. Dermed kan ikke Ludvigsen fortape seg fullt og helt i Floras verden, hun må stadig svitsje mellom ganske så ulike «virkeligheter».
– Jeg hører alltid på musikk når jeg skal skrive, og da går jeg rett inn i skrivebobla, sier tobarnsmoren – som ikke akkurat har fritidsproblemer nå som en hel romanserie skal i mål.
– Jeg prøver å skrive hver dag, da er det lettere å holde tråden. Og så må man forsake litt, som å se mindre på TV og ikke ha flust med andre hobbyer eller sosiale aktiviteter.
Mali Ludvigsen er kommet til bok 11 i skriveprosessen. Hun kan ikke si eksakt hvor mange bøker serien vil lande på, men det er planlagt opp mot 30.
– Alle trenger et avbrekk i hverdagen, og da er serieromaner det perfekte å koble av med. Man får følge både historien og personene over tid, noe jeg synes er flott, sier forfatteren om sitt valg av sjanger. Hun svarer slik på spørsmålet om hvilke følelser hun håper vi sitter igjen med etter endt lesing.
– Jeg håper leserne får en følelse av hvordan det var på 1700-tallet, både ved Hustadvika og i Skottland. Og så sier denne romanserien noe om hvordan det er å ha tilknytning til to land.
– Videre håper jeg leserne heier på Flora, og kanskje blir det både litt redsel, glede, latter og tårer underveis.