– Jeg var sint på verden, tror jeg

­Hva handler romanen om?

– Den handler om den tidligere profesjonelle tennisspilleren, nå mislykkede forretningsmannen, Storm Sandberg. Som et siste desperate forsøk på å vinne anseelse og venner, bestemmer han seg for å sette opp den greske tragedien Medea på Folketeatret - som musikal. Storm gjør i det hele tatt mye rart, men det gjør vi vel alle, om vi blir desperate nok (om vi ikke akkurat setter opp musikaler). Storm er som en god venn, tenker jeg. Du er glad i ham, men samtidig spør du deg ganske ofte: hvorfor gjorde du akkurat det, da, Storm? Var det så lurt? Romanen følger på mange måter Storms streben etter å være noen, med alt selvbedraget det innebærer. Jeg håper samtidig at boken fungerer som en satire over det moderne familielivet i et forholdsvis velsituert hjem.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen til å skrive romanen?

– Jeg var sint på verden, tror jeg. Sint på å se hvordan majoriteten i samfunnet virket å begynne og synes at minoritetene tok seg til rette. Plutselig fikk det liksom være måte på hvor mange rettigheter, hvor mye likhet og respekt andre folk skulle ha. Har ikke vi vært greie nok nå? Klager de ikke litt mye? Blir de ikke fryktelig fort krenket? Sier at de er redde? Pøh! Jeg tror romanen sprang ut av min reaksjon på dette, uten at jeg tror det synes så godt (og det tror jeg er riktig for meg og denne romanen). Men vi som tilhører majoriteten burde vel for faen lytte. Og i det minste ikke bruke tiden på å angripe ulike utsatte grupper.

Hva vil du formidle til dine lesere med denne romanen?

– At vi skal vise forståelse for folk. Vennskapet mellom Storm og Bengt er viktig i boken. Toleransen de viser overfor hverandre, med alle sine feil og mangler. Jeg opplever Storm som en anstendig mann. Han vil godt. Men han gjør mange uanstendige ting likevel. Men hvem av oss gjør ikke det? Jeg vil også at romanen skal være drivende å lese, morsom, men også desperat og trist.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– Ikke skrivesperre, men på et punkt skrev jeg om det som egentlig var tenkt som en ferdig roman. Hva som drev meg? Jeg skriver romaner. Det er jobben min. Så når jeg ikke var fornøyd, fikk jeg skrive den annerledes. På mange måter på nytt. Akkurat det var jo ikke så gøy, selvfølgelig. Men jobb er jo heller ikke alltid så gøy. Forfatteriet som alt annet. Det er bare mer mytologisert og romantisert. Jeg liker ikke det. Uansett: boken ble mye bedre av det.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Å, her finnes det selvsagt utallige bøker og forfattere. Men skal jeg nevne én, så må det bli min redaktør gjennom alle mine tjue år som forfatter: Mattis Øybø.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Rutinene, tror jeg. Jeg har for mye kok i hodet til ikke å ha rutiner. Jeg står opp, spiser frokost og spaserer langs Akerselva til kontoret. Der brygger jeg meg tre kopper kaffe, Zoegas Skånerost. Så skriver jeg. Noen ganger (nokså ofte) drit. Men jeg skriver. Hver dag. Jeg har liten tro på å sitte og vente på inspirasjon. Da blir det lite gjort, i hvert fall for min del.

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Jeg tror faren min ville satt pris på den. Men han døde for lenge siden. Ellers har jeg nok ingen superleser. Jeg er glad for dem alle.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– Jeg vil anbefale James Salters «Lysår», fordi det er den beste ekteskapsromanen jeg har lest. Eventuelt Jerome K. Jeromes «Tre menn i en båt - for ikke å snakke om hunden» fra 1889, fordi den er veldig morsom.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Nå har endelig Per Schreiners siste roman, «Houellebecqs hytte», kommet. Så nå blir det den. Som jeg gleder meg!

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Feste til det blir altfor sent, se sola stå opp og gå hjem i tomme gater til fuglekvitter