Bringer fram både latter og skam
«Invictus» har fått svært fine skussmål fra anmelderhold. Mange har likt å lese om livet i ei høyblokk, kalt Slottet, der vi blir kjent med et knippe alkoholikere, narkomane, demente og psykisk syke – og hvor hver «gruppe» huserer i sin egen etasje.
Rundt dem stiger havet og regnet høljer ned, så forfatteren har til alt overmål også gitt beboerne en dæsj klimakrise å stri med, som om det i utgangspunktet ikke var nok tristesse.
Men er romanen bare trist? Er det bare samfunnskritikk å spore mellom linjene? Langt ifra, sier forfatteren.
– Det er mye mer humor i «Invictus» enn i mine tidligere utgivelser, slår hun fast, og skyter inn:
– Riktignok er det mørk humor, men det er nå engang den jeg setter pris på. Jeg ville også at fortellingen om Hugo Nørve skulle få en form for lykkelig slutt. Om den ikke er helt i tråd med samfunnet for øvrig, er ikke så viktig. Det viktigste var at Hugo Nørve skulle forsøke å finne sin plass.
Startet med Gateavisa
Man kunne kanskje tro Sunniva Lye Axelsen har basert nevnte hovedperson, Hugo Nørve, på en reell person – der han framstår som en høyst troverdig karakter. Men forfatteren rister på hodet.
– Nei, jeg dikter nokså uhemmet. Det er det jeg liker aller best med å skrive, når jeg prøver å finne fram til helt nye karakterer, understreker forfatteren – som altså velger seg smått mørke og skakke posisjoner å skrive fra.
– Det er interessante steder å bevege seg i, fordi så mye blir mulig, forklarer hun.
Men om Nørve ikke finnes som en reell person, ligger det nok av inspirasjonskilder og en slags research til grunn, forteller Axelsen. Nørve startet nemlig sin karriere som fiksjonell karakter da Axelsen ble spurt om hun ville bidra med en tekst i Gateavisa. Da hadde hun akkurat vært inne i en periode med nitid lesing av kommentarfelt, diverse blogger og virtuelle ekkokamre hvor folk skriver sine meninger av hjertens lyst – uten å møte motstand.
– Noen ganger er slike blogger aggressive, andre ganger formidler de rene vrangforestillinger. Dette trigget ideen til Hugo Nørves dagboknotater, sier forfatteren. Som i teksten til Gateavisas lar nevnte Nørve framstå som en paranoid mann, en mann som helt har mistet kontakten med virkeligheten.
Etterpå kunne ikke Axelsen slutte å tenke på ham.
– Jeg ble ikke kvitt Hugo. Det var som om han satt inne i hodet mitt og krevde oppreisning for måten jeg hadde beskrevet ham på. Det var slik det begynte, med et forsøk på å beskrive Hugo Nørve som et helt menneske, forklarer forfatteren om tilblivelsen av «Invictus».
Vil bli sett
I romanen er Hugo Nørve selvutnevnt vaktmester, han trenger rollen for å distansere seg fra de andre beboerne i trygdeblokka, som han føler seg høyt hevet over. Men når den kjente programlederen Helena, fra TV-programmet «Innsjekk», banker på og vil ta med seg TV-seerne på innsiden av blokka, øyner han et håp.
Endelig skal folk få se hvilken urett han er blitt utsatt for når han – ifølge ham selv – er blitt feilaktig plassert her i blokka sammen med all slags avskum.
– Hugo Nørve tror det han trenger, er å bli sett. At dersom hans situasjon blir kjent for et større publikum, da vil alle forstå at det som har skjedd med ham, er en stor feiltakelse. Men hvem er interessert i mennesker som Hugo? Da var det nærliggende å tenke på et program som «Innsjekk», og en programleder som Helena, sier forfatteren.
Den våkne leser vil nå for lengst ha trukket paralleller til virkelighetens NRK-program «Helene Sjekker inn». Likheten er åpenbar til et visst punkt, men i «Invictus» skrus det hele til – og glir over i satiren.
Axelsen ser ikke bort fra at tanker med alvorlig bunn kan melde seg når hun tydeliggjør hvor stor makt mediene har. Eller som en anmelder så fint sier det: «Ved å la Hugo føre ordet, har Axelsen gitt verdighet til de «forfalne» og utstøtte, og lar oss føle skam over underholdningsjournalistikkens uanstendighet».
Men alvor til side – igjen. Forfatteren håper at hun - midt oppi alt det mørke, og ved hjelp av satire, får lokket fram litt rå latter hos leseren. Videre liker hun godt tilbakemeldinger som bekrefter hvor utrolig ulikt folk kan oppleve én og samme bok.
– Men det jeg kanskje liker aller best, er når folk sier at de er litt i tvil om hva de har lest – og hvilket standpunkt de egentlig skal ta, sier hun avslutningsvis.