Overveldende mottakelse på debutromanen

Men for Christine Nitter har dette, samt fin plassering på Boklista, vært realiteten etter at hun slapp romanen «Våkenetter» tidligere i vår.

Den ferske forfatteren som bor i Tromsø skriver i sin første bok om et par som opplever dette nådeløse: Den ene av dem får dødsdommen i form av en kreftdiagnose. Kreften er uhelbredelig, og romanen tematiserer mørket som åpner seg rundt dem, samt utfordringene ved å skulle leve videre med døden lurende i huset.

Men i romanen åpner det seg også tanker rundt livets store spørsmål, det er gliper av lys og letthet her og stor inderlighet å spore på boksidene.

«Jeg er syk, Agnes. Jeg vil kanskje aldri få se sola igjen», sier karakteren Eivind etter at han har fått den brutale beskjeden.

Fikk napp hos to forlag

Nitter var kjent for å skrive lange stiler på skolen, men det var likevel noe helt annet enn skriving som ventet da hun skulle velge seg utdanning. 1994–2004 ble noen heftige år hvor hun studerte medisin, giftet seg, ble lege og fikk fire barn. Hun ble etter hvert fastlege og videreutdannet seg i kognitiv terapi.

– Nå jobber jeg som kognitiv terapeut to dager i uka i tillegg til skrivingen, sier hun – og forteller at det var et skrivekurs i 2017 – i et vakkert kloster i Italia – som ble det karrieremessige vendepunktet. Der fikk hun veldig gode tilbakemeldinger, og en tanke ble født: Kanskje kunne hun få til å skrive en lengre fortelling, kanskje til og med en hel roman. Hun mønstret på forfatterstudiet i Tromsø og laget et utkast til en roman.

– Våren 2021 kom jeg med i Cappelen Damms debutantantologi Signaler, og da jeg sendte inn romanmanuset mitt var jeg så heldig å få napp hos både Cappelen Damm og Forlaget Oktober. Sommeren 2021 skrev jeg kontrakt med Forlaget Oktober, og 6. mai i år kom romanen ut, forteller Nitter om prosessen.

Bort fra det biografiske

Om tankegodset som ligger bak handlingen i «Våkenetter», sier hun:

– Da mannen min ble alvorlig kreftsyk våren 2015, ble skrivingen viktigere enn noen gang, og selve kjernen i romanprosjektet er noen dikt jeg skrev det året han var syk.

Mange av diktene var skrevet i du-form, men hun bearbeidet bildene over tid, og formet dem om til både noveller og kortprosa. Da hun skjønte at materialet også kunne bli en roman, beveget hun seg gradvis bort fra en selvbiografisk form og over i fiksjonen, forteller hun.

– Jeg lot på en måte Agnes, som er romanens hovedkarakter, ta over og bevege seg lenger og lenger inn i romanen sammen med sin mann, Eivind.

Agnes slik hun fremstår nå er ikke veldig lik sin skaper, sier forfatteren – som har skrevet fram en kvinne i en litt annen livssituasjon enn den hun selv var i.

– Jeg har gitt henne en annen oppvekst enn jeg hadde, og hun har et sammensatt og komplisert forhold til sitt ene barn, sønnen, Jens. De som kjenner meg, sier de kan finne litt av meg i mange av karakterene i boka, sier forfatteren – som også har gitt karakteren Eivind noen ganske få likhetstrekk med Franz, Nitters mann som gikk bort i 2016.

–Franz var fra Tyskland, så vi har eksempelvis ikke vokst opp sammen slik Agnes og Eivind har, forklarer forfatteren videre.

Lekenhet

Å få en slik mottakelse som hun har fått på sin første roman, er ganske overveldende. På en god måte, sier forfatteren til NTB. Og skyter inn at det motiverer henne til å skrive mer.

– Skrivingen har vært lystbetont til tross for det alvorlige temaet. Den har hjulpet meg med å bearbeide stoffet, utdyper hun – og legger til at hun nå håper romanen både kan gi trøst og berøre.

– Hvilke tanker og følelser håper du vi sitter igjen med etter å ha lest «Våkenetter», Nitter?

– Gjenkjennelse og tanker om at «Ja, sånn kan livet faktisk også være». Og en følelse av kjærlighet, ømhet, nærhet og savn – og at livet ikke er svart-hvitt, men består av mange nyanser. Romanen sier nok også noe om at det er mulig å elske dypt og inderlig, samtidig som man kan tvile og føle seg utrygg innimellom.

– Og så håper jeg leserne fanger opp at det også er lekenhet og lys her. Romanen hadde «Om Lys» som arbeidstittel.