– Ofte skjønner jeg ikke hva romanens dypeste psykologiske anliggende er, før lenge etter at den er utgitt

Hva handler romanen om?

– Det er en kontrafaktisk fantasi som ser for seg at krigsforbryteren Adolf Eichmann ikke ble anholdt av Mossad i Argentina i 1960, men kom seg unna og bosatte seg i Drammen.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen til å skrive romanen?

– Muligens tror jeg arbeidet med den foregående romanen, Anne F (om Anne Frank i Drammen) dyttet meg i retning av å prøve å skildre en motsats. Altså å bevege seg fra ofrene for holocaust, til en som var ansvarlig for utryddelsen.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Budskap og tema er usynlige størrelser når jeg skriver førsteutkastet. Da er jeg mest opptatt av å skape nerve, atmosfære, få til de «bildene» jeg ser for meg at hvert kapittel skal være.

– Ofte skjønner jeg ikke hva romanens dypeste psykologiske anliggende er, før lenge etter at den er utgitt.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– Nei. Skrivesperre er fremmed for meg. Det betyr ikke at alt kommer lett, men at jeg må sette meg ned og skrive hver dag. Ikke alle tekster blir til noe, og det er helt greit. Og jeg kan oppleve sterk utmattelse etter en romans fullførsel. Men sperre fra å skrive, nei.

– Det kan ha sammenheng med at jeg har skrevet dagbøker siden 1990-tallet, og at denne skrivingen ikke innebærer ambisjoner eller mål; det er kun skriving. Og sånn er det med å skrive en roman også; jeg vil gjerne få til et helstøpt verk, men om det ikke funker, har jeg likevel opplevd fine ting underveis.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Å ha en rolig fast rutine. Rytme erstatter skippertak. Litt skriving hver dag, 365 dager i året. Glidende overgang mellom all skriving; dagbok, novelle, roman, dagbok.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Grunnfjellet: James Joyce, Marcel Proust, Jorge Luis Borges, Samuel Beckett, Philip Roth. De siste årene har jeg dog tatt et kraftig (indre) oppgjør med all litterær snobbisme og lystlest Stephen King og Georges Simenon.

– Særlig Simenon har fått meg til å stille spørsmålet: Hva er god romankunst? 

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Nei. Et slikt håp ville innebære at jeg estimerte noen lesere mer enn andre. Det gjør jeg ikke. Dersom en knekt person i fengsel, går til fengselsbiblioteket og finner min siste roman, og kjenner noe, et speil, et mørke, en utvidelse av eget liv – da har jeg funnet min leser.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– Ray Bradbury – Collected Stories. Fordi det er novellekunst på høyt nivå, men også fordi de åpner fantasien, løfter deg til andre steder enn den gråe dagen.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– En kunstbok om den abstrakte ekspresjonisten Barnett Newman

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Å male bilder.