Ny roman i «Frøyas døtre»-serien

«Luzie – Adelskvinnen og den hedenske ringen» er tittelen på den nye boka som lanseres 15. oktober, framgår det i pressemeldingen.

Haugnes' uavhengige historiske romaner har hatt ulik handling og persongalleri. Den første romanen var satt til 1000-tallet, mens den andre fikk handlingen plassert på 1200-tallet. Tredjeboka begynner når kalenderen viser 1349, mens vi i fjerdeboken forflytter oss til 1500-tallet.

Handlingen i den ferske romanen er satt til et stykke dramatisk nordisk historie:

Kalmar-avtalen, hvor de tre rikene beholdt hvert sitt riksråd men var underlagt en felles monark, rives i filler. Sverige blir et eget land. Norge, som på den tiden var fattig og tynt befolket, ble underlagt Danmark. Samtidig var det religionskrig, heter det blant annet om de historiske rammene.

Holder stand

I boken skildrer Haugnes' hvordan fru Inger til Austrått og hennes fem døtre som den siste norske adelsfamilien holder stand – men er under press.

Fru Ingers yngste datter Luzie blir videre svært sentral for handlingen, skriver forfatteren om det hun denne gangen har dykket ned i. Og inn i romanstoffet, som altså bygger på reell historie, vever forfatteren inn fri diktning, samtidig som hun fortsetter å følge det norrøne sporet.

På spørsmål om hvilke lesere hun ønsker seg, sier Haugnes til NTB:

– Mennesker som er glad i å lese og interessert i historie og norrøn mytologi, og som synes det er spennende å få innblikk i norsk og nordisk historie – sett fra kvinneperspektiv.

– Veldig ulikt

Om bakgrunnen for at hun nå har tatt seg inn i et stykke kjent norgeshistorie, som også Ibsen har skapt dramatikk av, sier hun:

– Da jeg kom til at den fjerde boka måtte utspille seg på 1500-tallet, kunne man ikke komme forbi at Fru Inger og hennes døtre måtte spille en hovedrolle. Jeg leste mange ulike kilder for å få innblikk i det historiske, deriblant selvfølgelig Henrik Ibsens skuespill om Fru Inger.

Forfatteren understreker at hennes roman er veldig ulik Ibsens skuespill, og utdyper:

– Jeg har også lest nyere litteratur om denne epoken og familien, ikke minst Edvard Hoems «Kom fram, fyrste» og Veronica Varhovds «I denne natt».

– Disse tre verkene er alle fiksjon med utgangspunkt i virkelige hendelser, men historien er tolket ulikt – og med ulikt ståsted. Det slår meg at min tolkning av historien ligner mest på Varhovds. Kanskje kvinner oppfatter historie annerledes enn menn gjør?