– Noe av det fineste med å ha gitt ut ei bok er at den nå skal leve sitt eget liv

Ulla Svalheim debuterer som romanforfatter med boken «Til troende», der hun ønsker å utforske hvordan et trosblikk på verden kan se ut. Til vanlig er hun kritiker og redaktør for BLA - Bokvennen Litterær Avis.

Hva handler romanen om?

– «Til troende» handler om sekstenårige Bie Veronika. Hun har sommerjobb som kirkegårdsarbeider og klipper graset rundt grava til en nylig avdød klassekamerat. Hun er vokst opp i en kristen familie og har alltid kjent seg aleine om å tro i klassa, men nå skriver medelevene hilsener de avslutter med «Vi ses i himmelen». Hun kommer til å lure: Er troa hennes like billig som deres? Står den til troende?

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Bakgrunnen min minner i grove trekk om Bie Veronikas: Jeg er vokst opp i en kristen familie og har kjent på at det å tro i dag skiller seg ut. Veldig mye har skjedd med kirkas posisjon i samfunnet de siste generasjonene, og samtidslitteraturen flommer ikke akkurat over av bøker om tro.

– Når det for eksempel skrives om tro som har gått i arv, er det gjerne som et oppgjør med innsnevrende levesett. En del av motivasjonen min har vært å nyansere dette: Jeg har villet skildre ung tro i dag, og hvordan det å vokse opp i kirka og sånn sett arve ei tro like gjerne kan innebære at en selv velger troa på egen hånd.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg har ønska å utforske hvordan et trosblikk på verden kan se ut, med alt det innebærer av både undring og tvil – og ikke minst fortolkningstrang. Den som tror kan fort leite etter tegn på Gud overalt, og i romanen min leiker jeg meg med denne hangen til å se vanlige gjenstander og hendelser i et åndelig lys. Jeg har skrevet fram en haug metaforer og lignelser for å vise hvordan det kan føre til at en blir stående i stampe i ei fortolkningsmyr. For hva noe betyr, er slett ikke lett å få tak på.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– Jeg har ikke hatt skrivesperre. Men romanen har ligget brakk i lange perioder, for eksempel da jeg skreiv masteroppgave, eller da jeg begynte i jobb som redaktør og kritiker og lot meg oppsluke av dette arbeidet.

– At jeg igjen og igjen har valgt å skrive videre på dette stoffet som nå har blitt bok, kommer vel rett og slett av at jeg har likt å skrive om Bie Veronika, og dessuten funnet ei stor frihet i skrivinga.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Som de fleste andre prøver jeg å karre til meg skrivetid innimellom alt det andre som skjer. I perioder er jeg rutinert, i andre ikke. Jeg skriver så godt som hver dag, men ikke nødvendigvis skjønnlitterært. Det kan like gjerne være på en anmeldelse eller noe tilsvarende. Så kanskje er dette et kjennetegn: Å jobbe med litteratur fra flere ulike posisjoner.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Hvis jeg ikke skal svare helt prosaisk med de som har lært meg å skrive – pappa, norsklærerne mine, lærerne og medelevene mine på forfatterstudiet i Bø og ikke minst redaktøren min, Trude Rønnestad – må det bli Anne Carson. Særlig boka «Glass, ironi og Gud», som jeg skreiv master om, gjorde meg oppmerksom på hvordan et troende blikk på virkeligheta har noe grunnleggende metaforisk ved seg. Tankearbeidet den boka satte i gang i meg, blei etter hvert vesentlig for arbeidet med min egen roman. Uten at boka mi av den grunn minner om Carsons.

Når skjønte du at du ville bli forfatter?

– Kanskje en gang på videregående? Da skreiv jeg små blekker jeg ga bort i julegaver og følte at skrivinga var en vesentlig identitetsmarkør. Drømmen om å gi ut bok har vært der siden da, sterkt eller svakt til stede. Underveis har jeg lært at det ikke bare er som forfatter en kan leve et litterært liv, også redaktør- og kritikerarbeidet gir stort rom for kreativitet.

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– En tilfeldig leser som stikker innom et bibliotek og blir nysgjerrig? Fordi noe av det fineste med å ha gitt ut ei bok er at den nå skal leve sitt eget liv og forhåpentligvis bli plukka opp av noen jeg ikke aner hvem er.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– Det finnes mange! Om jeg skal anbefale en, velger jeg denne gangen Jon Fosses «Septologien», som i tillegg til å skildre ensomhet og vennskap, alderdom og veien mot døden, kanskje mest av alt portretterer tro og bønneliv. Hovedpersonen Asles tankestrøm veksler mellom hverdagslighet og alvor, sorg og humor. Boka er rett og slett et godt sted å være.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Jeg har akkurat lest ut Therese Tungens «Snu deg. Edvins bok», som jeg skal anmelde. Ellers holder jeg på med Inger Bråtveits «Alice A4».

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Skrive og lese, lese og skrive. Være sammen med mannen og sønnen min. Treffe venner. Gå i skogen.