Middelalderens kvinner i sex- og #metoo-perspektiver

­I år er det 100 år siden utgivelsen av Sigrid Undsets «Korset», siste bind i et av de viktigste verkene i norsk litteraturhistorie, «Kristin Lavransdatter».

Line Norman Hjorth og Vigdis Hjorth leser Kristin Lavransdatter fra to moderne kvinners perspektiv i boken «Kristin må vekk». Marlen Ferrer gir kvinnen pennen i «Livs saga». Det er tydelig en økende interesse for å realisere kvinneperspektiver med middelalderen som kontekst.

– Hvis vi skal holde liv i klassikerne må vi tørre å leke litt med dem, og gi dem ny aktualitet. Vi vil vise yngre lesere hvordan Kristins opplevelser i «Kransen» fortsatt er relevante, sier Line Norman Hjorth

Med utgangspunkt i forfatternes lesning av «Kransen», hadde de to forfatterne livlige samtaler som de ville dele med omverdenen. At begge leste romanen på samme tid, er nok mer enn en tilfeldighet i tiden rundt bokas 100-årsjubileum.

– Mor skulle holde foredrag om Kristin Lavransdatter, og leste derfor boken om igjen. Med Undsets 100 årsjubileum, var Undset i vinden. I mitt tilfelle var det mer tilfeldig. Jeg underviste i litteraturhistorie, og måtte fylle igjen noen blind spots.

– Vi begynte å snakke om boken. Jeg kom fort inn i dette med Erlend og kjærlighetshistorien, men mor sa: «les om igjen, les begynnelsen». Det er sånn slike prosjekter blir til, det var aktuelt, vi snakket mye om det og tenkte dette kunne være interessant for andre. Så kom Sigrid Undset-selskapet inn og var interessert. Samtalen eksisterte først, så iscenesatte vi den senere.

Overgrepsperspektiv

De to forfatternes utgangspunkt er overgrep lest fra to moderne kvinners perspektiv.

– Vi ville få frem overgrepsvinkelen gjennom gjendiktning, parafrasering og modernisering av den første delen av «Kransen», som vi mener er blitt litt oversett og som sier noe om vår egen tid. Vi skriver utfra en mor og datter-kontekst og har fokus på Kristins relasjoner og hvordan de kan være relevante i dag, selv om handlingen foregår på 1300-tallet.

Foto

Foto: Gyldendal.

Foto

Foto: Aschehoug.

Man kan tenke seg at det er flere deler i et såpass stort verk som kunne vært interessant for en lignende refleksjon. Forfatterne er klare på at dette stemmer, men at en full gjennom gang av Kristin Lavransdatter ikke var hensikten bak boken.

– Hvis man leser hele verket, finner man mange tyngre passasjer om tro, religion, samtaler med ulike prester og så videre. Det er tusen ting å snakke om i dette rike verket, men da vår hensikt var å formidle det til unge mennesker, tok vi utgangspunkt i kjønnsrelasjonene, seksualitet og kjærlighet i Kristin Lavransdatter i hennes første ungdom og som vi føler er relevante også i dag.

Usikker på fortsettelsen

Selv om dette arbeidet har vært givende for Line Norman Hjorth, har hun ingen konkrete planer om å fortsette prosjektet. I alle fall ikke per dags dato.

– Dette var et veldig morsomt prosjekt, og det gikk overraskende bra å jobbe sammen med min mor om det. Kanskje skyldes det nettopp at vi møttes om et felles tredje prosjekt, annerledes enn de prosjektene vi hver især har. Vi ville vise hva det å lese kan skape av samtaler, hvordan det å lese er en måte å reflektere på. Det er ikke noe nytt prosjekt som ligger i luften, men jeg vil ikke fullstendig avvise det heller.

Når man behandler et seriøst og kanonisert verk fra et lettbent og moderne perspektiv kan man forhåpentligvis gjøre det mer tilgjengelig, og vise frem sider ved verket som tidligere ikke har fått så stor oppmerksomhet, ifølge Hjorth:

– Vi ville rette det mot yngre lesere, som kanskje er vant til et litt kjappere og mer tilgjengelig språk. Idéen er å vise frem verket på en litt annerledes måte. Hvis man skal holde liv i klassikerne, må man tørre å leke litt med dem. Vi forsøker å vise yngre lesere hvordan Kristins opplevelser i «Kransen» fortsatt kan fortelle noe om kvinners opplevelser i dag, og hvis man kommer gjennom den første boka, så har man bedre forutsetninger for å lese resten.

Hjorth legger stor vekt på at å leke med de store forfatterne fra litteraturhistorien og vekke liv i dem med nye tilnærminger, kan gjøre at dagens lesere får øynene opp for dem.

– Mens vi jobbet sa mor at en av grunnene til at Ibsen fortsatt er så levende i dag, er at han er blitt tatt inn i så mange ulike kontekster, han har blitt lekt med.

Det mangler ikke på Undset-forskning, og denne boka pretenderer ikke å være det, bedyrer hun.

– Vi håper å kunne tilføre et perspektiv som er annerledes, mer hverdagslig og lett tilgjengelig for alle, ikke bare spesielt interesserte.

Hun påpeker at Undset er en så stor figur både politisk og litteraturhistorisk, og at hun er såpass etablert, at hun kan tåle at man gjør litt forskjellige ting med verkene hennes.

– Vi gjør henne ikke lettere å lese, men det er et tillegg. Det er den noble hensikten vi hadde.

#metoo

– Å vise frem disse historiene er et godt tilskudd til litteraturmarkedet, etter store sosiale bevegelser som metoo. Er kanskje den historiske romanen en god sjanger for å formidle fortellingene vi trenger å få frem i lyset?

– Den historiske romanen kan vise frem kvinners situasjon på en eller annen måte. I Danmark ser man flere og flere som skriver om kvinnelige skikkelser som kanskje ikke ble helt forstått av sin samtid, eller som på ulike måter ble undertrykket. Man kan ha ulike meninger om det å skrive fiksjon om en historisk figur, men jeg vil si at de fleste slike bidrag gjør vår horisont rikere.

– Dette er likevel noe ganske annet enn hva vi har gjort. Vi reflekterer fritt i kontekst over en fiktiv skikkelse. Jeg tror begynnelsen av verket kan forklare mye om hvordan livet til Kristin går, og om hennes forhold til skam, skyld og menn. Dette gjelder for oss alle, man forstår bedre hvordan man handler i dag hvis man ser på erfaringer man gjorde da man var yngre. Særlig familieforhold setter spor i kroppen lenge etter at man har flyttet hjemmefra.

Mottagelsen av «Kristin må vekk» har vært lunken, men forfatteren var klar over at boka kanskje ikke ville slå an hos alle.

– Vi var selvfølgelig klar over at denne boka ville bli mottatt på ulike måter. Vi skraper i overflaten av «Kransen», og det er klart det kan være frustrerende for folk som vil ha noe annet, noe dypere. Det samme gjelder sjargongen og toneleiet vårt. Hvis man finner den malplassert har man dårlige forutsetninger for å like boka. Men da har man ikke helt forstått prosjektet, som har vært å vekke nysgjerrighet.

– Når man utgir en bok, må man tåle ris og ros. Vi har visst hva vi har gjort og vært bevisste om de valgene vi tok underveis. Men lesningen av boka har man aldri kontroll over.

Musikaloppsetning

Sommerens musikaloppsetning av Kristin Lavransdatter på Akershus festning i Oslo, er en type tilnærming Line Norman Hjorth har sansen for.

– Det er kjempegøy! Den skal jeg få med meg. Dette er nettopp noe som skaper liv i verket, og setter det i en annen kontekst. Det er lekende og spennende. Slike ting har jo alltid blitt gjort. Det er ikke alle man tør å leke med. Det er jo et kompliment, en stadfesting av Sigrid Undsets urokkelige plass i vår litteraturhistorie.

Lite utforsket periode

Mens lesningen av en klassiker er bakgrunnen til «Kristin må vekk», gjør Marlen Ferrer noe annet. Prosjektene har fortsatt klare likheter i ønsket om å rette søkelyset mot kvinnenes glemte erfaringer. Forfatteren plasserer kvinnens historie i sentrum av Livs saga.

– Min karakter er nok ganske annerledes enn Kristin. Min historie utfolder seg 200 år tidligere. Det er utrolig mye som kan skje på et par hundre år. Jeg ville skrive om en periode som er lite utforsket: borgerkrigstiden i Norge, sier Marlen Ferrer.

Foto

Marlen Ferrer har skrevet en saga fra en kvinnes perspektiv med «Livs saga». Foto: Terje Pedersen / NTB.

Det er flere ting som skiller Marlen Ferrers prosjekt fra Hjorth og Hjorths, blant annet har forfatterens fagmessige bakgrunn en stor betydning for Ferrers tilnærming.

– De leser inn en overgrepsituasjon. Det er mye sånt i min bok òg, men jeg er mer interessert i den seksuelle dimensjonen i ekteskapet i en middelalderkontekst. Kvinnens kropp er ikke hennes egen – hun har en oppgave med å føre mannens slekt videre. Jeg interesserer meg for hvor farlig og skremmende dette egentlig var, sett med moderne øyne.

En roman skal samtale med det moderne mennesket. Det mest interessante er ikke å pådytte romanen min egen samtid, men å gi et innblikk i en verden folk kanskje ikke kjenner så godt, erkjenne noe nytt om hva et menneske er, mener hun.

– Som mentalitetshistoriker, føler jeg et stort ansvar. Romanen gir mye frihet, man er på en måte gud foran tastaturet. Men jeg valgte å la karakterene skrive, fortelle hvordan disse menneskene opplever sin egen verden. Da jeg skrev «Livs saga», følte jeg en utrolig dedikasjon, som om hun hvisket til meg gjennom norgeshistorien. Hun blir utsatt for overgrep og så videre, men jeg holder meg litt unna metoo, jeg vil ikke være så radikal. Jeg vil heller spille mer på det allmennmenneskelige.

Hun tenker også at hun er en kvinne i dag, og at det ville være latterlig ikke å skulle gjenspeile sin verden.

– Mine egne feministiske synspunkter kommer selvfølgelig frem. Jeg kan ikke skrive fra et objektivt ståsted. Jeg ville gi plass til mennesket kvinnen, spørre hvorfor kvinner dømmes så mye hardere enn menn i historien.

Med en doktorgrad i historie har Ferrer et godt grunnlag for å skrive historiske romaner, både i form av kilder hun har jobbet med og metoden hun har tilegnet seg.

– Jeg kjenner sagalitteraturen veldig godt, og har den litt under huden. Jeg bygde i tillegg på mye forskning på den materielle kulturen, som hva de lagde mat med, hva de drakk av, spiste med og så videre. I tillegg leste jeg arkeologiske rapporter om hvordan Oslo by så ut. Jeg bruker historiske personer, og mens jeg tar meg friheter, har jeg gjort en del faktasjekking via krøniker og lignende.

Hun har også mye innsikt i det som er viktig kulturelt, som æreskultur, hendelser, familiemønstre, årtidenes rytme også videre.

– Også har jeg lest mye middelalderlitteratur, som for eksempel Marie de France og Hildegard von Bingen. Det er flere kilder fra den tiden som jeg har bakt sammen, i en fullstendig fiktiv historie, selvfølgelig. Det var dét som var mest riktig for meg.

Line Norman Hjorth og Marlen Ferrer ligner hverandre i troen på den historiske romanens mulighet til å formidle kvinnenes erfaringer. Ferrer påpeker hvordan det feministiske potensialet for henne handler om å skape komplekse kvinnelige litterære personer i historiske kontekster.

Foto

Juni Dahr som Kristin Lavransdatter på Riksteateret. Foto: Jan Greve / NTB.

– Jeg synes det er spennende. Den historiske romanen har blitt mer kiosklitteratur, noe som har smusset til sjangeren. Likevel er den en konvensjonell sjanger med lange røtter. Fortiden man bruker skapes og formes av å bli lest gjennom samtiden. Vi har også en tradisjon for feministiske historiske romaner.

– Slik jeg opplever min feminisme, handler det om å skape personer som ikke er engler. Min feminisme er å kunne fremdrive et menneske som har feil og mangler, og som er en interessant karakter. Jeg skaper en person som ikke bare er et stakkarslig offer, men som kanskje heller ikke er spiselig i sin samtid. Feminismen er å problematisere henne ut ifra et samfunnsperspektiv: Som historiker interesserer jeg meg for det kulturelle som vaker rundt et menneske; å se et menneske i samspill med sine omgivelser.

Ferrer er fornøyd med mottagelsen til romanen.

– Det virket som om anmelderne har forstått prosjektet: å fortelle historien jeg skulle ønske kvinner hadde skrevet. Så må man regne med litt pepper, men det har blitt påpekt at jeg skulle gjort mer ut av at det er en roman. Sagasjangeren er på en måte en slags roman. Det å fortelle om livet er noe folk har gjort i alle tider.

Tross sine forskjeller i sjangre, utgangspunkt og fremgangsmåter, retter begge bøkene søkelyset mot kvinners glemte opplevelser, deres seksualitet og overgrepene de har blitt utsatt for. 100 år etter Kristin Lavransdatter, lever vi i en tid med store holdningsendringer, som ofte gjenspeiles i samtidslitteraturen.