«Et litterært eksperiment»: – Hvor mye er man villig til å ofre for sine meninger når man får kniven mot strupen?

­

Hva handler romanen om?

– «Kronen og korset» handler om de to svigerbrødrene Leira og doktor Didriksen som blir ført 500 år tilbake i tid og får sine moderne overbevisninger konfrontert med en mer brutal og konkret virkelighet. Leira som inkvisitor og Didriksen som kongens livlege blir involvert i Nordens storpolitikk i tiden frem mot reformasjonen. Samtidig får de begge satt sin integritet på prøve. Hvor mye er man villig til å ofre for sine meninger når man får kniven mot strupen?

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen til å skrive romanen?

– Jeg opplever at det er mange i vår tid som har meninger om alt mulig. Men jeg lurer på hvor dypt disse meningene stikker og hvor vel funderte de er. Dessuten slår det meg at menneskenes meninger har en tendens til å snu ut fra hva det er gunstig å mene i større grad enn hva som kan tenkes å være sant. Jeg bruker disse refleksjonene som utgangspunkt for et litterært eksperiment.

Hva vil du formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg ønsker å få leserne til å reflektere rundt menneskets integritet og hva det vil si å ha en mening. Samtidig vil jeg fortelle en medrivende historie som kan fenge på flere plan. Dessuten er 1500-tallet en nærmest blind flekk i Norgeshistorien som jeg vil belyse gjennom romanen «Kronen og korset».

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– Jeg lider snarere av mangel på sperrer, noe som fører til at jeg kan skrive hundre sider i en fei, for så å finne ut at jeg var helt på blindspor. En god setning kan være farlig - den kan forføre forfatteren til å følge den blindt, helt uten tanke på hvor den leder. Derfor må jeg hele tiden forsøke å strukturere meg selv, binde meg til masten.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– På den ene siden er det veldig nyttig med skrivekurs og skrivehjelpsbøker, det får meg til å strukturere arbeidet. På den andre siden er ikke det nok, jeg trenger også å bli inspirert av genial skrivekunst som sprenger de oppsatte rammer. Aller helst en kombinasjon. Mitt store litterære forbilde er den tyske forfatteren Thomas Mann som levde og virket for omtrent hundre år siden og som rendyrket idéromanen.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Smugskriving. Strukturert lidenskap. Irritert illuminasjon.

Når skjønte du at du ville bli forfatter?

– Da jeg var 24 år gammel og gikk under en bro i Tromsø. Det var ingen rasjonell grunn til dette, snarere et merkelig kall. En fiks idé som jeg aldri har sluppet.

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Harald Eia, siden han gjennom programmet «Hjernevask» inspirerte meg til å starte på denne historien for mange år siden.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– «Josef og hans brødre» - en tetralogi av Thomas Mann. Her forteller Mann historien om den bibelske Josef og hans fangenskap i Egypt. Det er samtidig en historie om hvordan monoteismen ble til og hvordan de forskjellige eldgamle kulturer samvirket til å skape det vi senere har kalt den europeiske kultur. Mest fascinerende finner jeg hvordan man kan leve seg fullt og helt inn i en tidsalder og verdensforståelse som er så forskjellig fra vår egen.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– «Josef og hans brødre» av Thomas Mann. Åpningssetningene bergtok meg fullstendig: «Dyp er fortidens brønn. Skulle vi kanskje kalle den bunnløs?»

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Ledende spørsmål kanskje. Men ja takk, jeg lar meg lede. Svaret er skriving.