Personlig bok om å gi slipp på barndomstraumer

­

Hvorfor har du skrevet denne boken?

– Mer overordnet ønsker jeg gjennom min historie å bidra til å nyansere forståelser av barndomstraumer, i litteraturen ofte kalt utviklings- eller relasjonstraumer. Før trodde jeg at traumer var «store hendelser» som virkelig hadde rystet et menneske inn til beinet, som det å ha overlevd krig, en tsunami, overfallsvoldtekt eller incest. Men min erfaring er at tilsynelatende bagatellmessige hverdagsopplevelser kan sette dype spor i et barnesinn, og at disse, dersom de ikke anerkjennes og bearbeides ut fra barnets ståsted, over tid kan skape traumer. Når vi som voksne våger å være sanne mot oss selv, når vi våger å bearbeide og gi slipp på våre traumer, så får vi en bedre helse i retur. Min motivasjon for å skrive denne boken har vært å skape sammenheng i en hittil brokete livshistorie, mens min motivasjon for å utgi den, er at jeg håper og tror at mine erfaringer og refleksjoner kan være til hjelp for andre. At noen gjennom å lese denne boken skal få inspirasjon og motivasjon til å ta ansvar for sitt eget liv; mot til å se innover, mot til å ta tak og mot til å be om den hjelpen de trenger for å gå sin vei.

Hva er de viktigste poengene som kommer frem?

– Det viktigste poenget er at jeg bruker egne erfaringer, skildret på brutalt ærlig vis, for å illustrere sammenhenger mellom fortid og nåtid som mange av oss ikke er bevisst, samt for å belyse emosjonelle aspekter ved de fleste tilstander som stadig flere av oss lider av: det være seg mage/tarmproblemer, søvnproblemer, stress, stive hofter, prolaps i rygg, stiv nakke, musearm, ulike former for depresjoner, utmattelse og hva vi nå plages av alle sammen.

Hvilke nye synspunkter og/eller teorier presenteres?

– Min bok kan leses som en selvbiografisk fagbok ispedd poesi, eller som et manifest der min hensikt er å vise at god helse handler om balanse i et helhetlig perspektiv. Det er dermed indirekte en kritikk mot et snevert diagnose- og behandlingsregime i dagens samfunn. I stedet for at vi våger å innse at vi mennesker er sansende og følende som trenger å tre ut av hamsterhjulet, ta oss en pause, gå ut i naturen, sette oss på en stubbe, skue utover tjernet eller sette oss i fjæresteinene å kikke på strandsneglene og koble oss på naturen, været, vinden, himmelen, lyset, skyformasjoner, være til stede der og da - og fra den posisjonen, gradvis gi slipp på de underliggende årsakene som forårsaker presset, stresset, alle de ulike symptomene og på toppen av alt: opplevelsen av meningsløshet eller tomhet som stadig flere av oss plages av.

Hva vil du oppnå med boken (foruten at flest mulig leser den)?

– Mitt høyeste ønske er å motivere andre til å bli sanne mot seg selv. Jeg vil gjerne inspirere andre til å ikke bagatellisere egne erfaringer, men heller ta seg selv på alvor. Jeg vil inspirere folk til å ta selvansvar, gi seg selvomsorg, og jeg vil gjerne inspirere folk til å gå mer ut i naturen, og til å starte med å tilgi - en radikal form for tilgivelse der målet er å sette seg selv fri fra det og dem som har såret oss. Fordi vi har lidd nok. Det vanskeligste for meg, har nok vært å tilgi meg selv for de sårene jeg har påført meg selv ved å la være å sette sunne grenser for meg selv. Det tror jeg mange kan kjenne seg igjen i.

Hva vil du at leseren skal sitte igjen med etter å ha lest den?

– Håp og mot til å gå innover i eget grums.

Kan du nevne én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Märtha Louise, fordi jeg beundrer hennes mot og styrke til å være sann mot seg selv.

Hvilke utfordringer møtte du underveis i arbeidet med bokprosjektet?

– Boken ble skrevet nærmest av seg selv i en blanding av fryd og frykt i juleferien i fjor. Fryd over ordene som bare kom, frykt for konsekvensene om jeg skulle velge å publisere den i mitt navn. For hva ville vel mine nærmeste si? Var det nå jeg ville bli foreldreløs, skilt for andre gang, kanskje til og med barna ville komme til å vende seg mot meg? Mottakelsen av boken har da også vært blandet. Venner, kollegaer og kjente som har fått lese manuset har beskrevet manuset som brutalt ærlig, og at det med en emosjonell kraft liksom drar leseren gjennom teksten fra begynnelse til slutt. Noen har lest hele boken uten stans, uten å ense tiden, mens andre har trengt tid. Har bare kunne lese ett og ett kapittel, fordi de har trengt å fordøye hva kapittelet har gjort med dem. Min familie har, naturlig nok, kanskje ikke satt særlig pris på boken, men min far har skrevet en utrolig fin, forsonende epost som jeg har lest mange ganger. Den lindrer meg, reparerer og gjør meg i stand til å fortsette bearbeidelsen av det som fortsatt gjør vondt.

Hvilken bok vil du anbefale andre å lese - og hvorfor (sett bort fra din egen)?

– Gabor Maté: «Når kroppen sier nei», fordi denne boken vil få deg til å forstå at selv kreft som mange tenker skyldes uheldig genetikk har en emosjonell komponent. Jeg sier ikke at kreft skyldes følelser. Jeg sier at alt henger sammen, og at selv kreft har en emosjonell KOMPONENT. For eksempel øker seksuelle overgrep risikoen radikalt for å utvikle underlivskreft.

Hva gjorde at du fikk lyst til å sette i gang med et så stort prosjekt som å skrive en bok?

– Det sanne svaret er at den 20 desember 2021, så våknet jeg grytidlig med en følelse av at det var noe som måtte ut. Så jeg sto opp, satte på PC-en, og jeg, som frem til denne dagen kun hadde skrevet strengt faglige og vitenskapelige tekster, kunne få minutter senere lese følgende dikt på skjermen:

Barndommens infiserte brakkvann

Mitt hjerte,

allerede såret og på vakt,

gikk i dekning da jeg som tiåring ble kastet på dyp sjø.

Et lukket blåskjell

vernet seg mot en utrygg verden

med polert skall,

en blankskurt fasade som reflekterte det de voksne ville se.

Blaff av følelser ble raskt børstet bort –

som uønskede smuler etter kveldsmaten.

Kun vage ekko

av den indre uroen

kom til overflaten, som øreverk,

dårlig syn,

en løs venstreankel med stadige overtråkk,

sting i magen,

likfingre og konstant forstoppelse.

Men det var ingenting å bry seg med,

sa mamma.

Nå er blåskjellet dekket

av rur, tang og tare,

og jeg åpner meg endelig opp

for å gi slipp på barndommens infiserte brakkvann.

Barndommens infiserte brakkvann? Jeg smakte på det. Hadde aldri tenkt på egen barndom på den måten før. Og så kom tanken: Dette er første siden av en personlig bok – din bok – som skal handle om å gi slipp på barndomstraumer. Jeg begynte straks å diskutere med meg selv. Jeg hadde da slett ikke tid til å skrive noen personlig bok om å gi slipp på barndomstraumer. Det var fire dager til jul, jeg hadde akkurat begynt å få kreftene tilbake, jeg skulle vaske og bake, være julemamma, hadde da annet å gjøre enn å sitte foran PC-skjermen, og ikke hadde jeg lyst til å skrive om mine barndomstraumer heller! Etter litt intern diskusjon frem og tilbake, ga jeg etter. Jeg mediterte litt, åpnet opp og sa at greit – jeg kan stå opp tidlig og sette av fire timer til skriving hver morgen fremover, men om det virkelig er meningen at jeg skal skrive en bok – noe jeg frem til denne dagen ikke hadde hatt den fjerneste tanke om, så må jeg få hjelp. Og så begynte jeg å skrive. To uker senere var manuset i boks i det store og det hele.

Hvilken forfatter har betydd mye for deg – og hvorfor?

– Vanskelig å si, men kanskje jeg skal si Cora Sandel og «Alberte-trilogien». Fordi jeg lot meg reise innover i meg selv og forstå eget liv på en ny måte.

Hva er det viktigste du har lært under koronapandemien?

– Gleden over tilstedeværelse her og nå.