Traavik: Ytringsfrihet er friheten til å være et rasshøl, til å mobbe, krenke og være kjip

Jubileet ble feiret også i Bergen på byens folkebibliotek. Kveldens publikum ble ikke provosert av opplesning av tekster som har vært forbudte i Norge, som «Albertine» av Christian Krohg og «Uten en tråd» av Jens Bjørneboe. Regissør Morten Traavik og journalist Jan H. Landro sin samtale om ytringsfrihet var uansett kveldens høydepunkt. 

Hva er ytringsfrihet for deg?

– Ytringsfrihet er friheten til å være et rasshøl. Friheten til å mobbe, krenke og være kjip. Støte folk og si dumme ting. Det er kanskje en av de frihetene som er under størst press i dagens offentlighet.

Ser du for deg at den friheten skal ha noen begrensninger?

– I et samfunn som vårt så har vi de begrensninger som den skal ha, nemlig de som er lovfestet. Jeg ser absolutt ingen grunn til å begrense den, heller kjempe med nebb og klør for å kunne være i utakt med tiden og ha ukorrekte meninger. Det betyr selvfølgelig ikke det samme som enighet. Det er en utbredt misforståelse at dialog skal bety enighet. Dialog kan også være en heidundrende krangel, at man kan skilles som uvenner og kanskje aldri snakke sammen mer. Det er nødt til å være et av alternativene. Hvis ikke har vi allerede skapt et samfunn uten skitt i krokene, og vi vet jo hva det er. 

Vi har rammer for ytringsfriheten som lover og konvensjoner. Er det ting der du gjerne hadde sett vi kunne tøyet litt mer? 

– Lover er der for at man skal tøye dem. Det har de godt av.

Traavik forteller at han nylig har besøkt Bolshoy Drama Theatre i St. Petersburg. For to år siden ble han invitert av dette teateret til å utvikle og sette opp en teaterforestilling, og dette samarbeidet fortsetter inntil videre. Riktignok ser han det etiske dilemmaet i å samarbeide med kunstnere i et land som begår så grove overgrep som Russland har gjort og gjør i Ukraina. 

– Jeg kan ikke se hva som blir verre av å snakke sammen, sa han, og fortalte om en opplevelse han hadde som publikummer ved dette teateret.

Forestillingen var en dramatisering av boken «Hva bør gjøres», en klassiker skrevet av den russiske forfatteren Nikolai Chernyshevsky. De første ti minuttene bestod av en ubehagelig monolog om krig og hva det gjør med et land.  

– Jeg begynner å tenke: I helsike! Her kan jo opprørspolitiet komme stormende inn når som helst. Så avslutter fortelleren med: «sier Chernyshevsky i boken «Hva bør gjøres»». Det er en del av den russiske kulturkanon. Et fantastisk grep og en fantastisk balansegang, for å tøye noe. Den type folk jobber jeg med i Russland. Ikke provinsteatrene som henger Z-fanen på teaterfasaden. Det er noe helt annet. 

Du har sagt at mange av de negative trekkene som er institusjonalisert og statsbærende i Nord-Korea, finnes hos oss også. Kan du eksemplifisere? 

– Det kan jeg. Vi har flokkmentalitet, gruppepress og selvsensur som er systemopprettholdende. En av de sterkeste sensurmekanismer i ethvert diktatur er selvsensur, fordi vi vil følge klare regler. Det er et ekstremt menneskelig trekk. Og det å føle sin verdensoppfatning truet og reagere med aggresjon. Det er heller ikke noe bare Kim Jong-un har funnet opp. I Nord-Korea er ensrettingen og det kuraterte samfunnet så åpenbar. Det kuraterte samfunnet er så…gjennomkuratert. Disse sidene er så åpenbare. Har en først sett de sidene så klart, så bli det å se de samme mekanismene i spill noe lettere. 

De erfaringene du har gjort i Nord-Korea og Russland, har de endret synet ditt på ytringsfriheten? 

– De har vel bare gjort meg til enda mer av en ytringsfrihetsfundamentalist. Jeg har jobbet med folk der konen gråter hver morgen to uker i strekk når mannen går på jobb, for hun er ikke sikker på at han kommer hjem igjen om kvelden. En sånn virkelighet lever en del folk i. Og når jeg nå ser en del av de samme trekkene selvfølgelig på et helt annet nivå og i en helt annen målestokk, men akkurat de samme mekanismene, tendensen til en slags hellig krig mot de en tror en er uenig med. Folk en ikke kjenner, folk en aldri har truffet, men som bare viser en holdning online eller er sleivete med en kommentar. Den avstanden og den lettheten den digitale diskursen bygger på, det er en berusende gift. 

Hva ser du i dag som den farligste trussel mot ytringsfriheten i Norge? 

– I hvert fall ikke høyrepopulisme, rasisme og alle disse hjernespøkelsene vi maner frem for å føle oss som bedre mennesker. Den største fienden mot ytringsfriheten i kunsten er kravet om at kunsten skal være et instrument for en eller annen agenda. Prinsipielt så kan ikke kunst forbli kunst og ha en instrumentell agenda og oppdra oss til å bli bedre mennesker. Da er det ikke kunst lenger, men holdningskampanje, reklame, politikk eller underholdning. Jeg ser en svært urovekkende tendens i offentligheten til en uheldig allianse mellom New Public Management og moralisme, at til og med kunst og kultur faen meg skal ha en oppdragende funksjon, og det gjør meg dypt urolig. Dette er vi nødt til å motvirke med begge albuene for å holde rommet åpent. Jeg er nødt til å kunne frembringe et ubehag hos dere. Jeg er nødt som kunstner å insistere på et siste rom der vi går inn og sier at nå kan jeg faen meg….hvis det står «neger» i manuset, så må jeg kunne si «neger».