– Det var både vondt og fascinerende å høre på, og det ga meg idéen til å skrive om en lignende «diva»

Randi Fuglehaug er aktuell med ny vossakrim, romanen «Tonedød».

Hva handler romanen om?

– Den verdensberømte saksofonisten Marta Tverberg faller om på scenen under Vossa Jazz, kort etter at hun har holdt en tale med flammende kritikk av både festival og jazzmiljø. Da legen som prøver å hjelpe henne også dør, setter politiet i gang full drapsetterforskning.

– Journalist Agnes Tveit, som holder på med biografien om den kontroversielle artisten fra Voss, bestemmer seg for å gjøre boken sin om til en true crime for å finne ut hva som har skjedd. Det viser seg å bli farlig, også for henne.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen om å skrive romanen?

– Jeg er født og oppvokst på Voss, der Vossa Jazz så lenge jeg har levd har vært et viktig årlig arrangement, så allerede mens jeg skrev første bok i krimtrilogien fra hjembygda mi, bestemte jeg meg for at bok to skulle ha handling fra festivalen.

– Karakteren Marta Tverberg er direkte inspirert av den danske skuespilleren Ghita Nørby. Nørby gjorde for et par år siden et radiointervju som endte med at hun skjelte ut den unge journalisten og avbrøt intervjuet. Det var både vondt og fascinerende å høre på, og det ga meg idéen til å skrive om en litt lignende aldrende «diva» i jazzmiljøet, som ikke er redd for å si hva hun mener .

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg håper først og fremst folk vil synes det er en underholdende og spennende historie. Om noen i tillegg setter pris på å lese en roman som har karakterer med litt flere år på baken, er jeg fornøyd. Selv liker jeg veldig godt kule, eldre hovedpersoner, som den fantastiske Deborah Vance i HBO-serien «Hacks».

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– Skrivesperre hadde jeg aldri, men det var litt utfordrende å komme i gang med skrivinga, da Norge var nedstengt og to barn løp rundt beina på meg på hjemmekontoret. Jeg synes det er tungt å skrive førsteutkast, når man er alene om historien og all tekst skal suges fra eget bryst. Det er først når manus har fått et hode og en hale – og kan diskutere videre med en redaktør – at det blir gøy.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg er nok ganske strukturert og selvdisplinert, samtidig som jeg til tider kan la meg distrahere for mye av sosiale medier og e-post. Jeg setter sjelden krav til meg selv om hvor mye tekst jeg skal skrive hver dag, men prøver å følge det lure tipset jeg en gang fikk, om å aldri skrive seg tom, men avslutte hver skriveøkt mens man fortsatt er i siget.

– Jeg lager ofte en bitte liten cliffhanger for meg selv også. Det gjør det morsommere å sette seg ved tastaturet igjen dagen etter.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Redaktørene mine, mannen min, skrivepartneren min og alle de norske samtidsforfatterne jeg leser selv.

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Siden romanen handler om en jazzmusiker i slutten av 60-årene, er det stas om de erfarne kvinnene i det norske jazzmiljøet leser den. Jeg vet at Bodil Niska kommer til å gjøre det, for hun ringte meg og takket for boka. Det ble jeg veldig glad for.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– Det finnes haugevis, så la meg gjøre det enkelt og anbefale den siste jeg har lest og likt: «Ida tar ansvar» av Kjersti Halvorsen. Historien, om en ung student som er redd for mye og aller mest for terrorangrep, ble nylig filmatisert på Viaplay. Jeg har ikke sett tv-serien, men romanen var både morsom, fæl, sår og og veldig godt skrevet.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– «Tøyeneffekten» av Bjarte Breiteig. Er snart halvveis og liker den veldig godt.

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Å bli flinkere på kjøkkenet. Men det handler strengt tatt kanskje mer om manglende overskudd og interesse enn om tid.