Kloke ord fra tanta i Akersgata

­Den triste episoden mellom komikeren Atle Antonsen og lyrikeren og samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali endte heldigvis med at Antonsen la seg helt flat og unnskyldte seg. Men debatten etterpå har vært tankevekkende.

Beskyldninger om at rettsapparatet tar lettere på svartes rettssikkerhet, såre følelser og mer eller mindre berettiget harme, flommer med jevne mellomrom gjennom medielandskapet og skaper storm i akademia.

Men all oppmerksomheten, og alle de kokende følelsene, løser sjelden noe for alle som ønsker seg et samfunn uten rasisme, homofobi, transfobi og lignende. Det blir to skritt frem og ett tilbake, eller et skritt frem og to tilbake, litt ettersom.

Ren rasisme er det lett å fordømme. Det er verre med grenselandet, og slike saker er det flere av. Her kreves en opprydding som setter identitetspolitikken inn i en norsk ramme, en internasjonal ramme samt en historisk og teoretisk ramme.

Kjempe mot andres frihet

Journalisten Frank Rossavik beskjeftiger seg i «De korrekte» med dette grenselandet, og han er grundig. Han presenterer begge sider av saken, både identitetspolitikkens forkjempere, og dem som finner den problematisk av flere årsaker, ikke minst fordi de vil verne om ytringsfriheten. Det er åpenbart at Rossavik står nærmest den siste siden, mens han samtidig prøver å forstå de «korrekte» identitets-krigerne.

«Jeg har pleid å si at den gamle identitetspolitikken kjempet for frigjøring fra undertrykkelse, for like rettigheter, for anerkjennelse på linje med den andre får. Den nye kjemper for særrettigheter. Den danske sosiologen og politikeren Henrik Dahl sier det på en litt annen måte: Man har gått fra å kjempe for egen frihet til å kjempe mot andres», advarer han.

Et sentralt poeng i boken er at det ikke er høyreradikalt å gå imot identitetspolitikken selv om høyreradikale kan bruke ytringsfrihet som et vikarierende argument. Han har også eksempler på folk på venstresiden som roper varsko mot den nye identitetstrenden fordi den kan tilsløre sosiale ulikhet.

En av dem er Sahra Wageknecht, tysk politiker fra Die Linke, som Rossavik siterer en del. Hun angriper gjerne sine egne.

Livsstilsraddisene skal ha biologisk og kortreist mat, skriver Wagenknecht, gjengitt av Rossavik, «men reiser gjerne lenger enn langt på dannelsesreise for å bo på ayurveda-hotell eller for å se på sjeldne orangutanger. De er opptatt av det autentiske og av selvrealisering, men synes tradisjon og fellesskap er gammeldags. De er ikke opptatt av å jobbe, men vil ha alt opp i hendene, særlig de unge. Livsstilsvenstre er sjelden eller aldri i kontakt med sosiale spørsmål», mener Wagenknecht. «De sier riktignok at de er for rettferdighet. Det skal bare ikke oppnås med lønn, pensjon, skatt og slikt, men med symbolikk og språk. Symbolikk som i velting av statuer. Språk som gjør det umulig for vanlige folk å snakke om innvandring og annet de bekymrer seg for, uten å havne i trøbbel.»

Intensjonen

Hvem har bevisbyrden når noen anklages for fordommer og hat?

Den rødgrønne regjeringen i den tyske delstaten Berlin i innførte i 2020 en antidiskrimineringslov som åpner for omvendt bevisbyrde: Hvis noen anklager en lærer eller en politibetjent for rasisme, kan Berlin-regjeringen i visse tilfeller måtte bevise at det ikke foreligger rasisme. Den ansatte og stedet der vedkommende jobber, anses altså som skyldig, inntil det motsatte er bevist

Eller for å bruke et eksempel nærmere i tid og sted: Er man, som Atle Antonsen, garantert rasist dersom man sier noe som kan tolkes rasistisk?

Kjernen i mange rasismeanklager, og i anklager om homofobi eller transfobi, ligger i hvem som skal ha bevisbyrden. Og her har landskapet flyttet seg i pakt med identitetspolitikkens inntog i media og akademia, påpeker Rossavik.

«I dag er det vanlig å si at intensjon ikke er avgjørende. Rasismen kan være ubevisst, til og med velment.»

Rossavik argumenterer imot: «Jeg må kunne si «nei, det der er ikke rasisme» og få lov til å argumentere for det, uten at mine synspunkter avvises kun fordi jeg er hvit i huden. På samme måte må andre kunne si at «nei, det er ikke homofobi» og så delta i en diskusjon, selv om de ikke er homofile.»

Ytringsfrihet

Vern om ytringsfrihet er et hovedanliggende for Rossavik. «Aktivister lukker døren nettopp for en slik diskusjon, når et «trygt rom» (safe space) blir betingelsen for å møte andre, diskutere eller svare på spørsmål, det siste typisk i media. Det trygge rommet viser seg vanligvis å være fravær av motargumenter og kritiske spørsmål,» konstaterer han.

Foto

Vegard Wivestad Grøtt / NTB

Dette er en pessimistisk måte å tenke på, mener han, hvor man tar det for gitt at en revolusjon er nødvendig – det rekker ikke med diskusjon, opplysning og gradvise fremskritt. Han skriver:

«Kritisk raseteori står i motsetning til liberale prinsipper som, slik jeg ser det, har vært svake gruppers beste venner i en hard verden, som ytringsfrihet og rettssikkerhet. Ytringsfriheten blir av dagens aktivister ofte sett på som en ren trussel, når den brukes av folk som er uenige med dem selv».

Han viser ved eksempler hvordan «de korrekte» har kjørt en samstemt propagandakrig mot enkeltindivider og for eksempel fått dem «kansellert» fra møter og utstillinger. I enkelte tilfeller har de fått arbeidsgiveren til å avskjedige dem.

Funksjonshemmede

Journalisten Frank Rossavik, som selv både er homofil og tunghørt, har merket seg at den først egenskapen setter ham i en bås hvor han ifølge identitetsteoretikerne blir strukturelt diskriminert og trenger beskyttelse.

Mens den andre egenskapen tilsynelatende ikke finnes i deres system, til tross for at funksjonshemmede trolig møter mer konkret diskriminering enn noen etnisk gruppe – noe forfatteren Jan Grue også anskueliggjorde i Sakprosafestivalen i Litteraturhuset for noen uker siden.

Grue kommer ofte ikke frem med sin rullestol, mens Rossavik ofte ikke kan høre hva de andre debattantene sier i en debatt ettersom arrangørene stadig glemmer å sette inn spesielle hjelpemidler i lokalet.

Mot hvite

Implikasjonen av kritisk raseteori er, slik Rossavik beskriver det, at hvis en hvit makthaver sier eller gjør noe som tilsynelatende viser engasjement mot rasisme, er det ikke oppriktig.

«Tilhengerne av kritisk teori vektlegger folks opplevelse av rasisme, ikke tanken om at rasismen må defineres tydelig og «bevises». Den sier at hvite alltid vil forsvare sine privilegier, bevisst eller ubevisst. Slik sett blir antirasisme derfor en kamp mot hvite», skriver han.

Rossavik påpeker at anti-hvit ideologi strider mot arven fra Martin Luther King. Borgerrettighetsforkjemperen hevdet aldri at hvite per definisjon var rasister. King hadde tro på det gode i menneskene, på demokratiet og på at USAs institusjoner kunne knekke rasismen som problem.

Selvransakende

Rossavik er prisverdig ærlig og selvkritisk når han innrømmer at han kan ha fordommer selv – som han kjemper imot. Han er klar over at han som hvit ikke går rundt med en svart kropp og merker andres blikk – kanskje fordommer – hver dag. Han innrømmer at han kan «eksotisere», for eksempel ved å finne menn fra andre steder i verden attraktive, eller for å mene at «blandingsbarn» ofte er pene – det siste er en vanlig, skjønt positiv fordom.

Han ender til og med i boken med å innrømme at han helst velger håndverkere med norsk-klingende navn når han ringer etter hjelp, fordi han er redd for at hvis de snakker gebrokkent vil han ikke forstå dem på grunn av sin tunghørthet.

Akkurat når det gjelder det siste, synes jeg at han er litt vel ydmyk og selvkritisk. Det er ikke urimelig at tunghørte må forstå hva håndverkeren sier. Men jeg setter pris på holdningen, og det gjør sikkert også minoritetsnordmenn med vanskelige navn.

Modig

Drapet på George Floyd ga startskuddet til en massiv reaksjon i USA, og i noen mindre grad i Europa. En periode var det bare én mening som var tillatt offentlig, særlig i akademia, og i kultur- og kunstlivet. Rossavik har flere eksempler.

Det var absolutt ikke klima for å undersøke om svarte faktisk er overrepresentert for politivold i USA, så Rossavik er modig når han forteller at han har undersøkt dette og kommet til et politisk ukorrekt resultat.

Målt i andel av befolkningen, påpeker Rossavik, rammes svarte klart oftere av ransakelser, arrestasjoner og politivold, men svarte havner også oftere i situasjoner der politiet finner grunn til å gripe inn.

Han er ikke redd for å stikke hodet frem med andre politisk ukorrekte utsagn heller. Innvandringen førte ikke til en eneste stor glad regnbuefamilie uten indre motsetninger og kulturforskjeller, slik vi ble forespeilt for noen tiår siden, fastslår han.

Det er få som gifter seg på tvers av etnisiteter. «Den klare troen på stor innvandring og forhold på tvers ble etter hvert en visjon. I beste fall. Egentlig er det jo en hildring. Selv om jeg fortsatt er relativt liberal på feltet, har jeg lært at innvandring av flere grunner må begrenses».

I seneste laget?

NRK Nyheter Ung har gjort en uformell undersøkelse om hva unge mener om såkalt woke (et upresist ord, lett å misforstå, som Rossavik ikke bruker), og 74 prosent melder at de er imot.

Det kan få oss til å tro at hele identitetspolitikken var et bølgeskvulp, snart på retrett.

Man kan også lure på om Rossavik skriver en bok som burde ha kommet for ti år siden, eller om den mest egner seg for middelaldrende og eldre, siden hele diskusjonen har foregått i en del nettfora i årevis.

Alle som er mot rasisme, og som er mot homofobi og ringeakt overfor transseksuelle eller andre kategorier, kan lære noe av Rossaviks saklige og lavmælte bok

På den annen siden har vi det sterke og langvarige offentlige ordskiftet, på nettet, men også i avisspaltene, etter Antonsen / Ali-saken. Flere unge med minoritetsbakgrunn har gått ut og hevdet at saken viser at det er mye rasisme i Norge, noen mener at rettsvesenets henleggelse viser at det har slagside mot minoriteter.

En person ble for flere år siden dømt til fengsel for ha kalt Ali en «kakerlakk». Det er uhyre stygg og klart rasistisk ordbruk. Det samme ordet ble brukt om jødene i nazi-Tyskland og om tutsiene på 90-tallet under krigen i Rwanda. Antonsen-saken er litt annerledes. Det kan ha vært ment som en spøk, et klønete forsøk på ironi som falt platt til jorden og utartet i aggressivt fyllerør.

Berøringsangst

Det er ikke egentlig så mye nytt i Rossaviks bok for dem som har fulgt med i norsk og internasjonal debatt om identitetspolitikk, såkalt «woke» og ytringsfrihet, men den er allikevel svært betimelig.

For det første fordi den dokumenterer en rekke eksempler, som til sammen viser at dette ikke er noen underlig bagatell fra USA som neppe kommer til å slå rot her hjemme.

For det andre fordi den kommer fra en journalist med solid forankring i norsk media, ikke en outsider som kan mistenkes for å ha skumle, underliggende hensikter. Identitetspolitikk er blitt diskutert i sosiale medier i årevis, mens de redaktørstyrte mediene ser ut til å ha vurdert det som uinteressant, eller har regnet med at dette er noe som tilhører en ekstrem høyreside.

Boken blir forhåpentligvis også lest av dem som har ansvar for ytringsfrihet og fri debatt i akademia og media, samt en del andre i institusjoner og selskaper, slik at de har mer motstandsvilje- og styrke mot urimelige krav fra de høylytte og selvrettferdig «politisk korrekte» personer.

Det er en styrke at boken er relativt lite polemisk og ikke faller for fristelsen å bruke ironi eller retoriske virkemidler som kan misforstås av enkeltgrupper. Alle som er mot rasisme (men ikke nødvendigvis har tro på samme virkemidler), og som er mot homofobi og ringeakt overfor transseksuelle eller andre kategorier, kan lære noe av Rossaviks saklige og lavmælte bok.