Kaster lys over russerfangenes skjebne med ny ungdomsbok

Lindahl, som også tidligere har befattet seg med krigshistorie (med ungdomsdokumentaren «Jenta i veggen» fra 2018), har lagt handlingen i sin nye roman til Narvik.

– Det er mange ufortalte historier fra dette området. Narvik har en svært sentral plass i vår krigshistorie, og jeg undrer meg over at det ikke er skrevet mer om enkelte hendelser, men også mennesker, sier forfatteren. Og legger til at det finnes mye litteratur om selve felttoget – Hitlers første nederlag i krigen.

– Men det skjedde jo ting fra 1941–1945 også. Jeg har gjort veldig mye research, og måtte bli kjent med Narvik på ny, nemlig hvordan byen var i 1944/45. Det var ganske annerledes enn i 2022, forteller forfatteren som har brukt mye tid på å lese seg opp på krigshistorie og krigsfangelitteratur, samt på Narviksenteret.

– Dessuten har jeg pløyd bildearkiver for å se hvordan alt så ut den gangen, både før og etter bombingen i 1940.

Hun har også gjort bruk av aviser fra tidsperioden, etterretningskart og radiosendinger fra fredsdagene, men også et opptak fra Hirdheimen høsten 1940. Hun legger til:

– Jeg har lyst å nevne ei av bøkene jeg gjorde research i, «Nådeløse menn – Hirden» av Eirik Veum. Der er tidligere jussprofessor og sosiolog Nils Christie sitert. Han sier: «I dag sender vi skoleungdom til Auschwitz for å lære om folkemord og ondskap, tortur og lidelser. De fleste av dem aner ingenting om at vi hadde det samme her i landet. Vi kunne sendt ungdommene nordover i stedet.»

Grusomhet – i norske nabolag

Forfatteren har også hatt mange samtaler med mennesker som enten var ungdom eller barn under krigen i Narvik.

– En av dem var russ i 1945. Han fortalte nøkternt og bare ting han var sikker på, for han ville ikke si noe feil. Jeg dobbeltsjekket av rutine, og skjønte at han hadde en glimrende hukommelse. Denne mannen var med da russen laget en stor Hitler-dukke som de plasserte på et skafott midt på byens torv i maidagene 1945. Den halshogde de, til jubel fra narvikfolk som sto og så på. Dessuten brente de nazistisk litteratur. Alt dette er filmet og fotografert, utdyper forfatteren som har valgt å legge den såkalte Beisfjordtragedien som et mørkt bakteppe i boka.

– Det er fryktelig mange som ikke har hørt om denne hendelsen, men natt til 18. juli 1942 skjedde den verste massakren på norsk jord. 287 jugoslaviske fanger ble skutt eller brent i hjel av tyske SS. Disse menneskene fortjener i det minste at vi husker dem, sier Lindahl. Hun legger til:

– Det finnes fremdeles narvikfolk som opplevde krigsfangene. Å se bilder fra leirene og hverdagslivet deres har også påvirket meg, det er så oppsiktsvekkende grusomme ting som har skjedd i norske nabolag.

Sammensatt

I «Den gylne stjerne» lar hun oss møte karakteren Harald, en ung mann som er oppdiktet, men inspirert av mange.

– Jeg leste en Dagblad-reportasje fra sommeren 1945. «Norske barn har reddet minst 10 000 russere fra sultedøden», sa en russisk krigsfange som var intervjuet. Han sa også at «norske barn har vært utrolig oppfinnsomme og modige».

Forfatteren ble under research-fasen mer og mer imponert over det hun fant ut om unges innsats. Men i boken lar hun Harald, som har en sterk trang til å hjelpe krigsfangene, komme fra et NS-hjem.

– Når det gjelder NS, har det vært mye skam blant folk, og familier har blitt splittet. Det må ha vært ei veldig vond tid. Det jeg vel prøver å si noe om i boka, er at ting ikke alltid er som de ser ut som. Det fantes uten tvil mennesker som tok temmelig dårlige valg som gikk hardt ut over andre. Men dette gjaldt ikke folk flest.

Forfatteren kan fortelle at alt ble ganske levende for henne i skriveprosessen, ikke minst fordi hun lar hovedpersonen bo i huset hennes egen farmor og farfar en gang bodde.

– Det rørte meg veldig å høre om alt farfar hadde vært taus om etter krigen. Jeg skjønte for eksempel at han hadde vært med på sabotasje, som da det kom et tysk skip fullt av verdifulle lastebiler. Farfar og et par andre kom seg om bord og klippet av ledninger i samtlige kjøretøy. De ble tatt, og avhørt. Men – en NS-nabo som var med på avhøret – fikk sine overordnede til å tro at sabotasjen hadde skjedd allerede i Tyskland. Hendelsen forteller noe om at ikke alt er helt svart/hvitt.

– Hvilke tanker og følelser håper du vi som lesere blir sittende igjen med etter endt lesing, Lindahl?

– Jeg håper leserne vil gjøre seg noen refleksjoner rundt temaet fremmedfrykt. I februar ble vår del av verden rammet av krig igjen, og jeg håper også boken kan få folk til å tenke over det faktum at vi ikke selv er de lederne som styrer landet vårt.