Julenostalgi i hefteform er populært
Håvard Mossige er klar med hefte nummer tre i Wilse-serien, og årets hefte, «O jul med din glede», byr også på avisutklipp, postkort, annonser og notiser fra fordums juletid.
Men det er altså Wilses bilder som får være det virkelige midtpunktet, og vi spør julehefte-skaperen hva som tiltaler ham slik med dennes fotografier.
– Tidsreiser er spennende, og med fotograf Wilse som reisefører blir det alltid et eventyr. For Wilse var en lysets mester, og hans livsverk er for meg en kilde til undring. «Tider skal komme, tider skal henrulle» heter det i julesangen, og særlig i høytiden går tankene til våre nære forfedre og mødre, slår han fast. Og legger til at også mannen selv framstår som noe av en gåte.
– Staheten hans er fascinerende, for hva var det som drev Wilse til å reise land og strand rundt i et halvt århundre og ta en kvart million bilder? Med tungt utstyr, særlig vinterstid, lå det mye arbeid og strev bak hvert eneste bilde. Også hans personlige historie er interessant og eventyrlig, der han kombinerte sportsmannens bragder, vandrerens utholdenhet, kunstnerens blikk og Askeladdens nysgjerrighet.
– Han var sta som fjell, men med en dyp ydmykhet for skaperverket, fastslår Mossige.
Detektivarbeid
Julehefteentusiasten forteller om et detektivarbeidet av stor skala, når han leter seg igjennom hundretusener av Wilse-fotografier, i arkivene. For Wilse dro virkelig land og strand og var «mannen som fotograferte Norge», han var overalt. Men det Mossige leter etter, er de kuriøse trådene og koblingene – samt de gode historiene. Og hele tiden finner han overraskelser.
– Plutselig dukker det opp et fotografi Wilse tok av en østersfisker i Oslofjorden i 1908, og jeg finner ut at østers var populært ved juletider. I hovedstaden hadde man restauranter med navn som Østersbanken og Østerskjælleren.
Mat, forberedelser, julevask, leketøy, vinter- og juleløyer: Mossige har virkelig tatt jobben med å gi et bilde av hvordan julen artet seg i gamle dager. Og det som begynte som en hobby er nå blitt en jobb som krever mye tid – og kaster lite av seg, sier han. Men vil ikke klage, for som han sier: «dette må være en av verdens triveligste jobber».
Også vi som lesere trekkes mot dette universet av gammeldags julefeiring; heftene Håvard Mossige lager ser ut til å treffe en nerve.
– I trange og turbulente tider – som vi er inne i nå – er det ikke rart om man søker seg tilbake for å finne trygghet og holdepunkter. Fortiden har en del å lære oss, hvis vi lytter. Blant annet at det går utmerket an å ha en nøysom jul, det er hjertevarmen som teller, sier forfatteren – og legger til:
– Jeg synes det er naturlig at vi lengter en smule tilbake til et liv som gikk litt saktere. Også tidligere kunne det være hektisk og stritt før jul, men så senket vel roen seg, for rundt 100 år siden kunne telefonselskapene stenge linjen etter klokka 19 på julaften. Personalet skulle også feire jul. Vi får håpe «den stille natt» fortsatt finner sted og rom.
Betydningsfull
I sin samtid ble «en Wilse» et begrep, og mange var det som oppsøkte den navngjetne fotografen for å bli tatt bilde av, for Wilse tok også portretter. Skal vi tro Mossige hadde han en helt unik evne til å fange lyset som bor i hvert enkelt ansikt, og julehefteskaperen slår også et slag for Wilse – som dyrefotograf.
– Han tok en rekke herlige bilder av våre firbeinte og bevingede venner, sier mannen, som etter hefte nummer to om Wilse (i 2019) tenkte at nå fikk det holde.
– Men så har jeg lett mer, nye bilder er blitt digitalisert og jeg spurte meg selv om det kunne være nok materiale til et siste hefte, nummer tre i rekken. Svaret viste seg å være et ubetinget ja. Nærmest uansett tema eller sted man søker, vil man finne at Wilse var der med sitt kamera.
– Til slutt Mossige, er det noe som har overrasket deg under arbeidet med årets julehefte?
– Jeg blir stadig overrasket over å se hvor betydningsfull Wilse var, på mange områder. For turistnæringen og landets økonomi. For ski og friluftsliv. For selve nasjonalfølelsen. Og for naturvernet, som Wilse var en pioner for.
– Han ønsket å vise naturens tause, vidunderlige språk, mettet av sakrale mysterier.