– Jeg ønsker også å utforske det kaotiske ved debatter om kjønn og identitet

Har #MeToo endret popen? Har den endret hvordan de mannlige popidolene fremstiller seg selv? Dette er noe av det Kai Arne Hansen ser på i boken om popmaskulinitet.

Hvorfor har du skrevet denne boken?

– Først og fremst fordi jeg ville belyse hvordan popmusikk både speiler og påvirker rådende idéer om kjønn og identitet. Fokuset på maskulinitet følger blant annet av at #MeToo-bevegelsen rettet fornyet oppmerksomhet mot hvordan menn oppfører seg, mot samfunnets forventninger til menn og mot maskuline idealer. Jeg mener at man kan lære mye om de sosialpolitiske aspektene ved kjønn og identitet ved å studere hvordan popartister representerer seg selv og hvordan publikum reagerer på disse representasjonene.

– Boka søker også å gi økt akademisk oppmerksomhet til den kommersielle popmusikken, en sjanger som historisk sett i stor grad har blitt oversett av musikkvitenskapen til tross for at den har et stort publikum og betydelig påvirkningskraft.

Hva er de viktigste poengene som kommer frem?

– Det viktigste poenget er nok at effektene av popartisters representasjoner av kjønn er tvetydige, og at vi som lyttere og publikum også medvirker til å fastslå «betydningen» av sanger og musikkvideoer. Popartisters offentlige identiteter er sammensatte og ofte preget av motsetninger, og publikum posisjonerer seg aktivt i forhold til popkulturen på måter som signaliserer deres egne holdninger til og forståelser av kjønn.

– Store deler av boka kretser rundt og problematiserer idéer om «ny maskulinitet» og påståtte endringer i maskuline idealer de siste årene, og jeg er opptatt av å vise hvordan popartister kan forsterke og utfordre normer på samme tid.

Hvilke nye synspunkter eller teorier presenteres?

– Boka videreutvikler en tverrfaglig og holistisk tilnærming til det å studere popartisters offentlige identiteter som konstruerte på tvers av en rekke ulike kanaler og medieplattformer. Samtidig gir den nye innsikter om hvordan holdninger til kjønn og identitet fremforhandles i relasjonene og spenningsfeltene mellom artister og publikum.

– Det viktigste teoretiske bidraget er nok at interseksjonelle perspektiver fra kjønnsstudier tilpasses for å forklare de estetiske og symbolske dimensjonene som står sentralt i hvordan kjønn presenteres i musikalske sammenhenger, hvor de mange ulike elementene som er i spill på mange måter kjemper om oppmerksomhet og gjør det å tolke betydningen av musikalske uttrykk både spennende og komplisert.

Hvilke utfordringer møtte du underveis i arbeidet med bokprosjektet?

– Én utfordring dreide seg om å håndtere og navigere den vanvittige mengden materiale som var tilgjengelig for analyse: sanger, musikkvideoer, opptak av konserter, intervjuer, innhold i sosiale medier, plateanmeldelser og mye mer. En annen utfordring henger sammen med hvor fort strømninger i populærkulturen og samfunnet kan utvikle seg, for ikke å snakke om endringer i popartisters image og musikkstil.

– Den mest konkrete utfordringen kom nok likevel med pandemien: det var ikke bare enkelt å sitte med siste innspurt på boka og samtidig organisere både hjemmeskole og -barnehage!

Foto

Kai Arne Hansen er førsteamanuensis ved Institutt for kunstfag og kulturstudier, Høgskolen i Innlandet. Foto: Høgskolen i Innlandet

Hva vil du oppnå med boken?

– En hovedambisjon er å denaturalisere maskulinitet ved å vise hvordan de forestillingene vi har om kjønn kommer til uttrykk estetisk og musikalsk. Jeg ønsker også å utforske det kaotiske ved debatter om kjønn og identitet, og slik legge grunnlaget for framtidig forskning på hvordan musikk og popkultur både griper inn i og formes av bredere kulturelle og samfunnsmessige forhold.

– Boka kan også leses som en oppfordring til leseren om å tenke over hvilke antagelser og fordommer som påvirker deres egne tolkninger og opplevelser av musikk, og hvordan musikk påvirker deres idéer om kjønn og identitet.

Hva vil du at leseren skal sitte igjen med etter å ha lest den?

– Forhåpentligvis vil leseren sitte igjen med en forståelse av hvordan estetiske uttrykk og popkulturen kan påvirke holdningene våre. Disse prosessene er sammensatte, men jeg håper å ha synliggjort noen av de mest sentrale aspektene slik at leseren får økt bevissthet for hvordan identitet fremforhandles i musikalske sammenhenger. I tillegg håper jeg at leseren får økt innsikt i mangfoldet av ulike måter å uttrykke kjønn på, både gjennom musikk og på andre måter.

Kan du nevne én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Boka er først og fremst ment som et forskningsbidrag, så jeg håper den leses av forskere og studenter med interesse for musikk, kjønn og identitet. Utover det håper jeg boka også kan inneholde noe av interesse for andre som er opptatt av temaet, og jeg har forsøkt å skrive på en måte som kan appellere til en bred leserkrets.

Hvilken bok vil du anbefale andre å lese - og hvorfor?

– For de som er interessert i musikkvitenskapelige bøker vil jeg anbefale William Chengs Loving Music Till It Hurts (Oxford University Press, 2021). Boka problematiserer den vanlige idéen om musikk som «en positiv kraft» og retter oppmerksomhet mot hvordan musikk kan inngå i sosiale konflikter og både inspirere og legitimere problematiske handlinger og atferd.

– Når det gjelder skjønnlitteratur, er Hanya Yanagiharas A Little Life (Doubleday, 2015) en av de bøkene som har gjort størst inntrykk på meg de siste årene. En gripende bok som oppleves som for kort selv med sine rundt 800 sider.

Hvilken forfatter har betydd mye for deg – og hvorfor?

– Her er det mange jeg kunne trukket fram av ulike grunner, men la meg i denne sammenhengen nevne tegneserieskaper Børge Lund. I et intervju for et par år siden nevnte han sine arbeidsvaner og det at han pleier å «gi full gass i medvind» og heller spare på kruttet de dagene det går treigt. Jeg har i stor grad tatt til meg denne filosofien, og dette med å til enhver tid prioritere de arbeids- eller skriveoppgavene som er mest inspirerende og lettest angripelige har vært til stor hjelp i prosessen med å skrive boka – og ellers i en travel hverdag! Her er det mange unntak og forbehold, men som en generell leveregel fungerer det ypperlig for min del.

Hva er det viktigste du har lært under koronapandemien?

– Verdien av å senke skuldrene og nyte hverdagene sammen med de som står meg nærmest.