– Jeg ble oppfordret av forlaget til å prøve å skrive en roman, etter at en av tekstene mine kom på avveie

Hva handler romanen om?

– Det er en oppvekstroman fra Giske på Sunnmøre. Hovedpersonen – «en blåøyd gutt med tynn hud, dårlig dømmekraft og en sitrende eventyrlyst», ifølge en anmelder – er fire år når boka starter våren 1980, og fjorten når den slutter romjula 1989.

– Han sliter med å finne sin naturlige plass på den lille øya, og vi følger hans stadig nye, og ikke spesielt geniale, forsøk på å passe inn.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen om å skrive romanen?

– Jeg ble oppfordret av forlaget til å prøve å skrive en roman, etter at en av tekstene mine kom på avveie og havnet hos redaktør Mattis Øybø. Jeg hadde laget en Spotify-spilleliste med høydepunkter fra karrieren til The Stone Roses til en kompis, og la ved noen ord om bandet, siden han ikke hadde hørt noe særlig på dem. Det vil si, det skulle bare være noen få ord, med etter hvert som jeg satt og skrev, piplet det frem minner fra min egen oppvekst som knyttet seg til musikken, og det var dette som ble utgangspunktet for arbeidet med «Nesten sanne historier om Rune Lisbeth Berg».

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg har ønsket å formidle en stemning. Og så har jeg lagt vekt på å være sannferdig, både mot tidsånden og karakterene. Jeg har forsøkt å la dem slippe til orde med det de selv synes er viktig, i stedet for å gjøre dem til talerør for mine egne personlige meninger.

– Ved hjelp av dagbøker, de samlede utgavene av lokalavisen Øy-Blikk fra 80-tallet, alt av Fjernsynskjøkkenet i samme periode, Det hendte 1980-1989, Illustrert Vitenskap, protokoller fra debattene til kommunestyret og skolestyret, arkivet til Giske barne- og ungdomsskule, YouTube-videoer av Beyond 2000 og mye mer – i tillegg til egne minner, naturligvis – har jeg forsøkt å fange 80-tallet på Giske presist og samvittighetsfullt.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Nei, egentlig ikke. Noen ganger gikk det så sakte fremover at det kanskje så ut som skrivesperre, men det stoppet aldri helt opp.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg vet ikke hvor spesielt det er, men jeg har i alle fall jobbet ganske innfallsbasert med denne boken. Jeg hoppet mye frem og tilbake, og har bevisst gitt etter for trangen til å gå omveier og å flyte av gårde på retningsløse tankestrømmer i skrivingen, som en måte å nærme meg barnesinnet på. Strukturen i romanen er episodisk og uforutsigbart, blant annet som en følge av dette. Tror jeg.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Redaktøren min. Helt klart. Det var han som fikk meg i gang med bokskrivingen i utgangspunktet, og han har vært sterkt deltagende hele veien frem til trykkeklar roman. Dessuten er han jo en førsteklasses forfatter selv, og inspirerer også på den måten.

Når skjønte du at du ville bli forfatter?

– Da jeg var omtrent halvveis med boka. Jeg har vært en ivrig bokleser siden høsten 1987, og har elsket å skrive enda lenger, jeg har til og med livnært meg som journalist i ymse lokalaviser og fagpressen i perioder, men det har aldri slått meg at jeg kunne bli forfatter. Ikke før nå.

Nevn én person du håper leser boken?

– Tja, kanskje tippoldebarnet mitt? Det betyr i så fall at jeg har lykkes i å få tippoldebarn, slett ingen liten ting! Dessuten er det jo gunstig – for ikke å si direkte overraskende – at jorden ikke har gått under ennå. Og så synes jeg det er hyggelig å tenke på at tippoldebarnet mitt bryr seg såpass om tippoldefaren sin at hen leser debutromanen hans.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Det er for mange å velge i, så her har jeg sett meg nødt til å gå vitenskapelig til verks: Den boken jeg har lånt bort oftest, og har endt opp med å kjøpe igjen flest ganger, er uten tvil «The Mersey Sound», en diktantologi av Roger McGough, Brian Patten og Adrian Henri.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Pål Angelskårs «Er vi venner nå?». En nydelig novellesamling fra en som er mest kjent for å lage nydelig musikk.

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Å reise rundt og spille gitar og synge med vennene mine. Det har for det meste blitt bokskriving de siste par-tre årene, og fint lite musikk. For å bøte på dette tar jeg med meg en trio på de fleste arrangementene jeg skal lese på nå i sommer og til høsten.