Jan Grue fullfører tematisk trilogi

Der «­Jeg lever et liv som ligner deres» og «Hvis jeg faller» er selvbiografiske memoarer, er «Prøve og feile» en roman som tar grepene fra skjønnlitteraturen i bruk. Gjennom et mangfoldig persongalleri og et bredt spekter av sjangeruttrykk, fra filmmanus og tegneserie til eventyr, litteraturkritikk og bibelvers, forteller boken en historie om sinne og indignasjon, men også om kjærlighet under umulige betingelser. 

Mangfoldige perspektiver

Grue har på mange måter blitt en talsperson for funksjonshemmede i Norge, og sier selv at dette ikke er helt uproblematisk:

– Representasjon bør ikke henge på enkeltpersoner. Det finnes så mange funksjonshemmede med vidt forskjellige opplevelser, bakgrunner og utfordringer. Vi er landets største og mest sammensatte minoritet. Det trengs mange representanter for å vise mangfoldet, sier Grue, som legger til at dette gjelder alle andre underrepresenterte grupper i samfunnet.

I romanen utvider og nyanserer Grue opplevelsene til rullestolbrukere, blant annet ved å skildre to karakterer med lignende funksjonsnedsettelser, men ulik klassebakgrunn. De to har svært forskjellige perspektiver på sine utfordringer; det blir mange diskusjoner dem imellom.

Grue skildrer også en barnefamilie med adskillig større utfordringer enn hans egen; der hvor Grue har oppnådd både professorstilling, trygg økonomi og en etablert forfatterprofil, og har hatt en støttende familie, sliter protagonisten Magne med en fraværende familie, vanskeligheter med å skaffe og holde på en jobb, trøbbel med barnepass og svært begrenset økonomisk spillerom. Magnes situasjon er langt mer utbredt enn Grues. 

Lov å være sint 

Romanformen har gitt Grue større frihet til å utforske vanskelige følelser, spesielt sinne.

– For rullestolbrukere, som for de fleste funksjonshemmede og kronisk syke, finnes det så mange gode grunner til å være sint, forteller han.

– Det er så mye som er rigget mot oss, fra hverdagssituasjoner til byråkratiske systemer, at man kan bli overveldet. Selv holder jeg sinnet mitt under ganske streng kontroll, fordi ro og fatning er helt nødvendig for å nå frem. Men jeg ville la karakterene mine få utløp for alt den desperasjonen og maktesløsheten de føler. Det er så mye berettiget raseri der ute, som det for mange rett og slett er farlig å gi uttrykk for. 

Sorteringssamfunn 

Grue utforsker også det etiske dilemmaet ved å abortere et foster med en diagnose, men setter spørsmålet i sammenheng med hvordan samfunnet er bygget opp. Ved fostervannsprøve er det blant annet mulig å oppdage hovedpersonen Magnes arvelige tilstand. Men dilemmaet han og hans samboer Hannah står overfor, kan ikke skilles fra livssituasjonen og de praktiske utfordringene deres. Kan de overleve som familie hvis det ikke bare er Magne, men også barnet deres som har en muskelsykdom? 

Annerledes Oslobok

Det finnes mange skildringer av Oslo, men svært få sett fra perspektivet til en rullestolbruker. Grue (Årets Osloborger 2021) tar oss med på en byreise utenom det vanlige og viser et helt unikt bybilde: Ungdommer i rullestol forsøker å leve som sine klassekamerater, dra på kino, finne et stamsted med rullestoltilgang, manøvrere et skolesystem som ikke er tilpasset dem – og som kanskje ikke ønsker å være det, heller?

Alle barnefamilier som har tatt turen til Bygdøy for å bade, vil kjenne seg igjen i logistikkproblemer og kjipe bussjåfører. For rullestolbrukeren Magne og hans familie blir dette en ren odyssé; den lille reisen er også den store reisen.