–Jeg kan ikke tenke meg særlig mye som er morsommere enn å skrive en roman

­Hva handler romanen om?

– «Diamantkvelder» er en roman som undersøker et helt menneskeliv med én bestemt erfaring som omdreiningspunkt og metoo som bakteppe.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen til å skrive romanen?

– Det eneste jeg visste da jeg satte meg ned for å skrive «Diamantkvelder», var at jeg ville prøve å skrive i førsteperson, altså med en jeg-forteller. Dette var for å forsøke og tvinge meg selv til å skrive på en annen måte enn jeg gjorde i debutromanen min, «Sommertid». Så skrev jeg åpningsscenen, om en kvinne som på mange måter minner om meg – samme alder, samme by, samme yrke – som har noe hun skulle finne ut av, noe som ligger bakover i tid og som kroppen hennes prøver å fortelle henne. Dette skrev jeg ganske raskt, men jeg brukte lang tid på å finne ut hva det var hun skulle finne ut av. Det viste seg å bli erfaringer som minner om, men som ikke er blåkopier av, mine egne.

Hva vil du formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg skriver aldri skjønnlitterært for å formidle noe bestemt. Likevel, nå som jeg har skrevet romanen, vil jeg selvfølgelig gjerne at den skal gjøre noe med leserne. Agnete har ikke svarene parat når hun prøver å finne ord for det kroppen hennes prøver å si til henne, og jeg vil gjerne at leserne skal tenke med underveis, og gjerne stille noen spørsmål også.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– For meg er det alltid lystbetont å skrive. Det som driver meg videre, er lyst. Jeg kan faktisk ikke tenke meg særlig mye som er morsommere eller mer interessant enn å skrive en roman. Og når jeg syns jeg ikke får det til, har jeg heldigvis andre interessante ting å gjøre.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Jeg har vært skjønnlitterær oversetter i mange år, og det preger meg sterkt som forfatter. Når jeg oversetter en bok, er det som om jeg blir lukket inn i forfatterens maskinrom - jeg får innblikk i ikke bare HVA han eller hun gjør, men også HVORDAN. Det er enormt lærerikt. Av alle forfatterne jeg har oversatt, er det Elizabeth Strout som har inspirert meg sterkest. Både på grunn av hennes ømme blikk på menneskene, og på grunn av de tekniske grepene hun bruker, særlig i bøkene om Lucy Barton. Jeg tror ikke jeg hadde vært forfatter hvis jeg ikke hadde vært oversetter først. Jeg håper jeg kan veksle mellom å oversette og å skrive selv for alltid.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg skriver vel stort sett best når jeg egentlig ikke har tid til det. I mellomrommene. I glipen mellom natt og dag, på reise, mens jeg er hos frisøren, eller når jeg prøver å ha ferie. Sånn har jeg i hvert fall skrevet de to første romanene mine. Til den neste prøver jeg å rydde mer tid, og jeg er veldig spent på hva det vil gjøre med teksten.

Når skjønte du at du ville bli forfatter?

– Jeg har svermet for å være forfatter så lenge jeg kan huske, men det var først da jeg var 43 år gammel jeg sa til meg selv at nå fikk jeg jommen sette meg ned for å skrive. Jeg bestemte meg for å skrive én time hver dag, og etter hvert ble de timene mange flere. Og så, da jeg var 45 år, ble boka gitt ut.

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Jeg håper at en person som trenger den, leser den. Jeg har selv opplevd at romaner har forandret livet mitt, om enn bare bitte litt, fordi jeg har trengt dem så intenst. Det ville jo ha vært fantastisk om min bok kunne gjøre det for et menneske.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– Les hvilken som helst bok av Elizabeth Strout, så blir du underholdt, trøstet og klokere på samme tid.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Jeg leser «Alle himlens fugle» av danske Rakel Haslund-Gjerrild. Jeg har fra før av lest «Adam i Paradis», som hun er nominert til Nordisk råds litteraturpris for og jeg skal oversette. Hun er en åpenbaring av en forfatter. En livsforandrende en faktisk, så sterkt berører skriften hennes meg.

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Å gjøre ingenting.