En sjelden roman om folkehøyskolen

­Hva handler romanen om?

– Den handler om folkehøyskolen, og om det forunderlige som skjer når folk møter hverandre på et slikt sted. Jeg har også utforska det å skape, både slik det skjer i ei skrivestue, på en folkehøyskole og mellom mennesker som faller for hverandre. Mørket i tilværelsen er også blitt en viktig del av boka, både i karakterene og i pinsebevegelsen, som er der som en viktig klangbunn.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen til å skrive romanen?

– Jeg er vokst opp på folkehøyskolen Sandvik, nord for Mosjøen, og etter at jeg var litt innom den skolen i forrige roman "Du", kjentes det naturlig å skrive videre langs den linja. De to bøkene henger sammen, de utfyller hverandre. Jeg syns også at det er skrevet altfor lite skjønnlitterært om folkehøyskolen, så jeg bestemte meg for å gjøre det selv, både fordi stoffet i seg selv er så interessant og fordi folkehøyskolen har vært – og er – så viktig for utviklinga av landet vårt.

Hva vil du formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg vil vise dem hvor fint og spesielt sted en folkehøyskole er. Samtidig har jeg prøvd å skildre noen av de dype kreftene i oss, de som blir til dommedagsprofetier, romaner og rystende møter. Kanskje handler romanen i bunn og grunn om de voldsomme kreftene i oss mennesker, og om hvordan vi berger hverandre ved å finne hverandre.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– Nei, jeg har jobba jevnt og trutt.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Forfattere jeg ser opp til, redaktøren min, og egentlig generelt folk som er flinke til det de gjør: flinke musikere, flinke ingeniører, astronauter, dansere, talere... Klatreren Alex Honnold, som ble den første som klatra El Capitan uten sikring (skildra så fint i filmen "Free Solo") er kjempeinspirerende, og det samme er den engelske matematikeren Andrew Wiles, som i 1994 løste Fermats siste teorem, som hadde stått uløst i over 350 år.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg skriver aller best om natta, mellom kanskje 21 og 05. De skrivenettene, når det virkelig funker... Der er det så fint å være. Så holder jeg gjerne på ganske intenst i fire-fem måneder, natt etter natt, før jeg er ferdig med et utkast, som jeg sender til Nils-Øivind, redaktøren min.

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Jeg er takknemlig for alle lesere. Syns det er så stas når folk leser og finner en eller annen form for mening i det jeg skriver.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– Det finnes mange, men siden jeg må velge bare én: Madame Nielsens "Den endeløse sommeren". Jeg leste den nå, ikke så lenge etter at nyboka mi gikk i trykken, og endte opp med å lese to-tre til av henne. Hun er gnistrende, brennende og forførende.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Kjartan Fløgstads «Dalen Portland».