Roman om utmattelseslidelser: – Etter at jeg selv ble rammet av ME har mine erfaringer vært svært delte

­

Hva handler romanen om?

– Konteksten er at et behandlingssted for unge med smerte- og utmattelseslidelser, blir etterforsket etter to (antatte) selvmord. Senere forsvinner en ansatt og en pasient, og handlingen drives fram av jakten på disse. På et mer psykologisk plan handler «Mødrenes synder» om hva vi er villige til å gjøre, hvis noen skader våre nærmeste. Hvor sterke drivkrefter sinne og svik kan være. Noen vil oppleve deler av teksten som en kritikk mot mitt eget fag (psykologi) og tradisjonelle tilnærminger til klassiske kvinnesykdommer.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen til å skrive romanen?

– Etter at jeg selv ble rammet av ME har mine erfaringer vært svært delte. Jeg har hatt to behandlere som virkelig så meg og har hjulpet meg enormt, men jeg har også opplevd en kardiolog som nektet å undersøke meg, og en lungespesialist som sa: – du må snart skjønne at du er frisk, selv om jeg var 100 prosent sengeliggende og ankom i rullestol. Jeg har snakket med mødre som er meldt til barnevernet fordi barnet ikke er på skolen, når de ligger smerteplaga og helt utmatta i mørke rom. Dette er fortellinger og erfaringer jeg har tatt med meg inn i boka, direkte eller indirekte. Klassiske kvinnesykdommer og hvordan disse er bagatellisert og psykologisert er en hjertesak for meg.

Hva vil du formidle til dine lesere med denne romanen?

– Håpet mitt er at man kan bli engasjert i kvinnehelse og virusutløst sykdom, samtidig som man blir både underholdt og kanskje litt berørt. Jeg kommer ikke med klare svar men håper karakterene og situasjonene i boka, vekker spørsmål hos leseren. I dag hvor 140 millioner er rammet av long-covid og mange millioner har ME, er boka dessverre nokså aktuell. Vi må finne konstruktive måter å møte dette på. Ikke alle tilnærminger som finnes i dag gjør folk bedre.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– I akkurat denne romanen var det ingen skrivesperre, bare formen som satte grenser for hvor fort det gikk og lengden på boka. Et par steder kan man kanskje se på språket at det muligens gikk for fort, men det lever jeg greit med. Er glad for å ha fått boka ut denne høsten. Så får jeg heller bruke erfaringen til å flikke mer i neste roman. Så sant formen tillater, kommer den. Historien og karakterutviklingen er klar i hodet.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– At farfar, som jeg var veldig glad i, var forfatter gjorde at dette tidlig var noe jeg drømte om å bli. Som ganske ung leste jeg Kjærstad og ble svært begeistret. Så hadde jeg en periode med mottoet «jo tyngre jo bedre». Etter jeg begynte på UiO var det mest fag og krim. Og jeg elsker krim. Coben, Nesbø og Adler Olsen er spenning krydret med herlige karakterer. 

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg er nok en maksimalist. Skriver langt og mye og fritt først, og jobber så med å kutte og komprimere. Det er ikke ideer det mangler på, kunsten er å skille de gode og unike, fra de klisjepregede.

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Kan Folkehelseinstituttet telle som en person? Jeg mener de kunne profittert på å skaffe mer kunnskap om ME og long-covid, og kanskje kan «Mødrenes synder» inspirere til det?

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– Teksas-serien av Tore Renberg som jeg leser nå. Jeg har ledd høyt mange ganger. Den er absurd og realistisk, rørende og grotesk. Alle skulle hatt en Rudi i livet.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– «Blodmåne», som resten av verden. Hehe.

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Siden jeg har alvorlig ME blir det lett å si jeg gjerne skulle hatt mer tid til alt. Det går jo 23 timer i døgnet til bare å ligge i senga. Hadde jeg vært friskere ville jeg helt klart valgt å hatt flere ut-av-huset-opplevelser med jentene mine.