Forlagene går til krig mot Konkurransetilsynet

­I 2020 varslet Konkurransetilsynet forlagene Aschehoug, Cappelen Damm, Gyldendal, Vigmostad & Bjørke og Bokbasen en samlet bot på rundt en halv milliard – for brudd på loven om prissamarbeid.

Forlagene avviste påstanden med fynd og klem. Den gjengse oppfatning var at det hadde klikket for tilsynet, eller for å bruke en mer saklig formulering: Tilsynet hadde ikke forstått hvordan bransjen fungerer.

Forlagene ville nærmest gå sammen om å gi tilsynet nødvendig voksenopplæring i forleggeri. Når forlagene fikk forklart seg skikkelig, ville de komme til sans og samling og frafalle bøter for ulovlig prissamarbeid. Det var inntrykket som ble skapt.

I går kom sjokket. Alle forklaringer forlagene har gitt, har prellet av som vann på gåsa. Konkurransetilsynet står på sitt. Det har gått lenger i å utmåle bøter. Gyldendal må ut med 252 millioner kroner, Cappelen Damm AS med 131,4 millioner og Vigmostad & Bjørke med 92,6 millioner, mens Aschehoug slipper unna med 64,6 millioner kroner.

Sjefen i Aschehoug, Mads Nygaard sier han er rystet. John Tørres Thuv i Gyldendal sier han er fundamentalt uenig. Tom Harald Jenssen i Cappelen Damm betegner tilsynets vedtak som fullstendig absurd. De ruller fram kanonene. Tilsynet skal skytes i senk.

I første omgang vil de klage til Konkurranseklagenemda. Får de ikke medhold der, tar de saken til retten.

Konkurransetilsynet er egentlig på permanent kollisjonskurs med bokbransjen. Det har igjen vendt tommelen ned for regjeringens planer om å innføre en boklov med faste priser. Det mener det hindrer konkurranse, og at det er leserne som taper på det.

Konkurransetilsynet understreker at forlag ikke er unntatt forbudet om prissamarbeid. De betegner overtredelsene for grove og peker på at de har pågått i lang tid. Derfor blir bøtene høye.

Konkurransetilsynet mener forlagene systematisk har lagt inn informasjon om egne utgivelser i databasen og vært kjent med at andre forlag kunne hente ut den. Det har de rett i. Dette er det åpenhet om.

Klassekampen har innhentet de samme opplysningene ved å gå inn i bokdatabasen til bokhandlerkjedene. Det kan hvem som helst gjøre.

I følge Konkurransetilsynet er informasjonsutveksling, som omfatter fremtidige priser, kjernen av hva som anses som skadelig for konkurransen og kan føre til at forbrukerne må betale høyere priser enn nødvendig.

De mener også at de kan dokumentere at forlagene har snakket sammen, med utgangspunkt i det de legger inn i bokdatabasen.

Bokdatabasen er først og fremst til for bokhandlerne. De skal vite hvilke bøker som kommer og hva de vil koste. Verken bokhandlere eller forlag er interessert i at Jon Nesbø og Jørn Lier Horst skal gi ut en krimroman på samme dag. De vil ha fordelt godbitene utover høsten.

«Vi legger på Nesbø 30 kroner i år, for han har skrevet 40 sider lenger enn i fjor». «OK, takk, da blir det nok til at vi legger oss litt under, for Jørn skriver ikke så langt.»

Hvis det er slike samtaler konkurransetilsynet mener å kunne avdekke, har de en sak. Om et forlag sjekker en pris i en database, har de det ikke.

Hadde det vært snakk om å utgi identiske produkter, hadde Konkurransetilsynet hatt mer å fare med. Men det som kjennetegner bokbransjen, er at ingen produkter er like. Forfatterne er ulike, innholdet er ulikt, og sidetallet er ulikt. Konkurransetilsynet insisterer på at epler skal sammenliknes med pærer fordi de de vokser på trær og kalles frukt.

Pris fastsettes ikke ved å sjekke hva boken til en annen forfatter i et annet forlag koster. Det kommer ut nye bøker kontinuerlig. Så forlagene trenger ikke gå inn i en bokdatabase for å holde seg orientert.

Men Konkurransetilsynet har selvsagt rett i at forlagene står fritt til å prise bøkene høyt. Slik vil politikerne at det skal være, ellers hadde de ikke tillatt en avtale om fastpris.

Konkurransetilsynet har bestemt seg for å stå løpet ut. Vinner det ikke fram, etter å vært i tenkeboksen i to år, vil det gå på et nederlag som vil sette spor. Da kan det for alvor stilles spørsmål ved om tilsynet har god nok kompetanse på det de driver med.

I så fall bør kulturminister Anette Trettebergstuen (Ap) pålegge dem å søke voksenopplæring hos forlagsbransjens nestor, William Nygaard.

Denne konflikten vil ta tid. I 2004 ble Tine i forelagt en bot for brudd på konkurransereglene. De nektet og fikk medhold i Høyesterett i 2011.