En roman om Alzheimer, og om så mye mer

­Hva handler romanen om?

– Da jeg hadde skrevet meg gjennom et førsteutkast av denne boken, het romanen "Husker, husker ikke". Jeg tenkte at den handlet om hukommelse. Om en mor som glemmer. Men så mente redaktøren min at den handlet om så mye mer enn det, og at tittelen måtte gjenspeile dette. Så etter å ha skrevet meg gjennom et par utkast til, endret vi tittelen til «Så vanskelig og så ufattelig enkelt», som vel er det livet er. Er det ikke?

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen til å skrive romanen?

– Min mor fikk diagnosen Alzheimer i mars 2020. Hun er fremdeles nokså oppegående selv om korttidshukommelsen er nokså svekket. Det jeg har gjort i denne romanen er å skrive om alt som skremmer meg. To av hoveddelene i romanen handler om det jeg frykter aller mest: at pappa skal dø før henne, og den dagen mamma er så dårlig at hun havner på hjem. Ved å skrive meg gjennom disse fryktene, er jeg blitt litt mindre redd, tror jeg. Men jeg gruer meg til alt vi har i vente. Alzheimer er en grusom sykdom. Den er selvutslettende. Så det er bare å brette opp ermene og gi og gi og gi så mye kjærlighet og omsorg som mulig, hele tiden.

Hva vil du formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg har ikke tenkt på lesere mens jeg har skrevet. Jeg har kun tenkt på mamma og pappa og søsknene mine. Jeg håper de liker boka, og jeg håper at jeg ikke gjør mamma mer forvirret av å hoppe frem i tid og skrive om ting som ikke ennå har skjedd. Det er det verste som kan skje med denne boka, tror jeg, at jeg forvirrer henne. Derfor har pappa og min eldste søster lest manus og godkjent det. Pappa har også lest litt høyt for mamma, og det har gått bra. Mamma har sagt til ham at hun synes boka er nydelig.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– Jeg hadde aldri skrivesperre under arbeidet med romanen, men jeg har hatt konstant dårlig samvittighet. Jeg henter mye fra eget liv, gjør om stoffet, bruker det. Det føles ekstremt egoistisk. Jeg skriver ikke først og fremst for å forstå Alzheimer, men for å finne ut hvorfor jeg er så redd. Så jeg skriver meg gjennom mange historier som ikke er mine alene.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Det er så mange. Karl Ove Knausgård, Rainer Maria Rilke, Jenny Erpenbeck, Stefan Zweig, Philippe Sands, T. S. Elliot, Georg Trakl, Neruda, Aidt, Halfons, von Schirach, Tomas Espedal, for å nevne noen.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg skriver veldig intuitivt. Jeg har ingen plan, kun en idé om at jeg vil skrive meg gjennom et par tre hendelser, kanskje, eller at jeg skal innom noe jeg har tenkt på/er nysgjerrig på, og så begynner jeg bare. Med hjelp av min fantastiske redaktør Nils-Øivind Hågensen kommer jeg i havn til slutt, og da skjønner jeg som regel, i hvert fall litt, hva jeg har skrevet, hva boka kanskje handler om.

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Mamma - at hun liker boka og husker en del fra den, slik at vi kan fortsette å snakke om livet, omfavne hverandre og le og gråte og være sammen i mange år til.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– «Tilbake til Lemberg» av Philippe Sands og «Anarchy in the UKR» av Serhij Zjadan, for da er det litt enklere å forstå krigen i Ukraina. Historien, menneskene, luktene, lydene, alt sammen.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Jeg er akkurat ferdig med tegneserieromanen «Survilo» av Olga Lavrentjeva, veldig bra, og har «Løpe ulv» av Kerstin Ekman og «Lykkefall» av Jevhenija Bjelorusets på vent. Tror jeg begynner med «Lykkefall». Og så gleder jeg meg enormt til de nye romanene til Knausgård og Espedal!

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Skrive, lese, reise.