– Drivkraften i arbeidet mitt er å forstå verden bedre

Hva handler romanen om?

– Lazarus henter handling fra det norske eksilmiljøet i Stockholm under krigen. En kurer på vei til Norge med dokumenter og illegale aviser, blir drept på norsk side av grensen. I Norge blir saken lemfeldig etterforsket Men i den norske legasjonen i Stockholm ser man dette i sammenheng med andre lekkasjer og vil ha saken oppklart.

– Forfatteren Jomar Kraby får oppdraget. Han fatter snart interesse for en norsk flyktning. Men for å komme til bunns i saken må han til Norge, landet han har flyktet fra, for å grave i kurerens og flyktningens fortid. Han får snart mistanke om at saken henger sammen med en likvidering utført av den norske Hjemmefronten.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen om å skrive romanen?

– For noen år siden ga jeg ut romanen Kureren, som henter handling fra norsk Holocaust. Gjorde da en mengde research også på Stockholm og det norske eksilmiljøet. Jeg ble fascinert av hvordan politiske konfliktlinjer som vi ser i dag og (som for eksempel jeg) opplevde gjennom den kalde krigen, var til stede allerede på denne tiden.

– Samtidig pågår stadig en kamp om historien. Like etter krigen ble kommunistenes krigsinnsats i stor grad bagatellisert, fortiet eller mistenkeliggjort. Nyere historieforskning er med å justere dette bildet. Men debatten rundt for eksempel Marthe Michelets bok om Hjemmefronten viser hvor betent og dagsaktuell kampen om historien fortsatt er.

– Iscenesettelsene i denne romanen er et forsøk på å forstå konfliktlinjene som den gang regjerte, hvilke konsekvenser det fikk og hvilke det kunne ha fått.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg har skrevet og publisert romaner i snart tretti år og sitter med den erfaringen at det mest realistiske målet man kan ha som forfatter av skjønnlitteratur er å underholde. Men drivkraften i arbeidet mitt er å forstå verden bedre. Jeg mener kunnskap om historien er den beste innfallsporten til dette. Hvis jeg skulle klare å viderebringe til en og annen leser noe av den forståelsen jeg selv har fått, vil jeg være stolt.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– Jeg opplevde lite skrivesperre denne gangen. Det var fin flyt fra jeg begynte. Det har vel å gjøre med at jeg har solid erfaring etter hvert. Jeg begynner sjelden på prosjekter jeg ikke ser at jeg kan gjennomføre.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Når det gjelder historiske romaner (det er blitt tre av dem med Lazarus), er jeg nøye med å forankre fortellingen i enkelte virkelige hendelser. Det skjer for eksempel en voldshendelse på et legasjonskontor i romanen. Den er inspirert av en virkelig hendelse. Handlingen i Lazarus skjer i 1943. Jeg arbeider hardt med å få tidens verdensforståelse og (for denne romanen spesielt) krigsforståelse til å sitte i karakterene. Karakterene har historiske forelegg. Det betyr at karakterene tidvis utfører handlinger eller hevder meninger som historiske personer har utført.

– Dette innebærer at jeg leser mye historisk faglitteratur, historisk populærlitteratur og eldre aviser, studerer kart, fotografier, bilder og gamle nyhetsfilmer før jeg begynner arbeidet og mens jeg jobber. Romanen blir dermed jugd sammen av stor grad virkelighet og av min fantasi. Hvis du er ute etter den tekniske siden av arbeidet, handler det om å skrive hver dag. Jeg står opp klokka sju og skriver tre-fire timer. Etter lunsj går jeg ut og gjør andre ting. Jeg bor på en gård og det er aldri mangel på arbeid.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Det er et vanskelig spørsmål. Jeg opplever at drivkraften eller ønsket om å bli bedre i stor grad kommer innenfra. Men jeg tror nok det samme drivet har rot i lesing. Da jeg var yngre hadde jeg litterære forbilder som John Le Carré, Arthur Omre, Raymond Chandler og flere. Nå har jeg et annet syn på litteratur. Jeg begeistres av gode bøker og leser dem ferdig. Og da mener jeg gode bøker uansett sjanger. Slike bøker kan få meg til å sette meg ned å skrive selv. Men de er sjelden vare dessverre. Den årlige norske bokutgivelsen er massiv. Men i en slik flom svømmer det alltid noen gode bøker også.

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Min gamle redaktør i Gyldendal, Oddvar Aurstad. Han var den som huket tak i meg og så talentet mitt i 1989. Vi har samarbeidet om mange bøker, og det vil glede meg om han leste denne også.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– Jeg kunne anbefale mange. Men jeg tror jeg vil ende på en av John Le Carré. Mest fordi han er svært flink med karakterene sine og balanserer dem så elegant opp mot handlingen. Og da tror jeg at jeg velger Muldvarpen (Tinker Taylor Soldier Spy). Jeg velger den fordi han her portretterer George Smiley både elegant og grundig – og fordi det slo meg – da jeg ble stilt dette spørsmålet – at det ikke er utenkelig at Smiley er litt av inspirasjonen bak Jomar Kraby-karakteren min i roman Lazarus.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

–  Nå leser jeg en bok av James Rebanks en britisk bonde. Den heter Sauebondens liv, en bok jeg kommer til å lese ferdig, både fordi den formidler britisk bondekultur som jeg ikke ante mye om fra før og fordi den er veldig godt skrevet.

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Jeg skulle ønske jeg hadde mer tid til å følge opp familien. Vi har tre barn som har flyttet ut. De stifter familie. Jeg har en søster og svigerfamilie nordpå. Min andre søster er død, men hennes fire barn har familie.  Så har jeg en mor på 92 som er still going strong.