Roman om savnet kvinne: – Jeg har alltid likt spørsmål bedre enn svar

Hva handler romanen om?

– Romanen handler om bygdegutten Håvard og byjenta Susanne, to naboer på et lite sted på Vestlandet, som i løpet av noen varme sommermåneder innleder et hemmelig og intenst forhold. Forholdet tar brått slutt da Susanne forsvinner sporløst på fjellet. Håvard leter. Ingen bare forsvinner. Men, spoiler alert, dette er ikke krim, altså. Dette er kjærlighet, sorg, utenforskap og bygdeliv. Seriemordere må du finne andre steder.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen til å skrive romanen?

– Selv har jeg bodd syv år i Volda og ble fort fascinert av skred, ulykker og hvordan Røde Kors og lokalsamfunnet mobiliserer når det trengs. Overskriftene som ble brukt var alltid så tekniske. "Kvinne savnet", liksom. Det bor jo så mye mer bak en sånn overskrift. Hvem er kvinnen? Hvem savner henne? Hvordan blir hun savnet? Sånne spørsmål ble igangsettere for meg. Jeg har alltid likt spørsmål bedre enn svar.

Hva vil du formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg utforsker sorg. Den sorgen som tilhører noen andre, som du selv ikke får eie elle delta i. Den typen du er tvunget til å observere på avstand. Den uunngåelige avmakten og lammelsen som følger. Boka er også et slags opprør mot hvordan protagonister på død og liv skal gjennomgå en slags forandring, bli en slags helt. Hva om du bare er en enkel fyr fra bygda? Hva om det beste som skjer i livet ditt allerede har skjedd? Hva om det ikke er noe mer?

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– Arbeidet med boka gikk relativt radig. Skriving gjør alltid vondt, men jeg visste hvor jeg skulle og hvordan det skulle føles ut. "Kvinne savnet" er den femte boka mi. Jeg liker å tro at jeg veit når jeg har noe som er litterært interessant.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Forfatteren Bård Torgersen (lærer, musiker, forfatter) lærte meg at det er mulig å jobbe med flere ting samtidig og likevel lage god tekst. Kona mi Line gir meg selvtillit når jeg ikke klarer å finne den selv. Jeg finner også stor inspirasjon i fortelling gjennom billedkunst. Wyeth, Böcklin og Munch.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Med tre barn og fulltidsjobb i tillegg til skrivinga, er jeg nødt til å bruke tiden min så effektivt som mulig. Jeg jobber stort sett på kveldene, ikke mer enn et par timer av gangen. Mer i helgene hvis jeg er så heldig at kona tar barna. Når et prosjekt går mot slutten prøver jeg å legge inn litt mer sammenhengende skrivetid for å få en bedre oversikt over materialet. Det er ingenting vakkert eller poetisk i arbeidsmetoden min. Det handler om å lage mest mulig på kortest mulig tid. Det er vanskelig for det må jo bli bra også.

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Den er vanskelig. Jeg skriver til meg selv, for meg selv. Kanskje det er feighet eller et slags selvforsvar. Tanken på at andre skal lese er utmattende. Jeg har håpet før og blitt så skuffa.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– Jeg er veldig glad i Jan Roar Leikvoll (1974-2014) og han er jo kanskje mest kjent for dystopiske og mørke, menneskelige avgrunner, men «Forkynnaren» som ble gitt ut etter hans død, er full av liv, håp og noe dypt, vakkert og mystisk jeg synes det er vanskelig å sette fingeren på, men som gjør meg varm og trygg, og som får meg til å tro at alt kommer til å ordne seg.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– «Om høsten kommer de tilbake» av Håvard J. Nilsen og «Dikt i samling» av Tarjei Vesaas

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Den er enkel. Å skrive.