– Det kan føles veldig forløsende når jeg får til å tenke sånn. Da blir det tomme dokumentet mindre farlig

Hva handler romanen om?

– «Det er jeg som kan hjelpe deg» handler om psykologen Edvin, som jobber ved en rusavdeling i det forfalne Kvervelslottet. Han har et bra liv: han og kona har kjøpt hus i hjemkommunen hennes, de skal snart få sitt første barn, og han trives i jobben. En dag ankommer en ny pasient rusavdelingen. André.

– Edvin kjenner straks igjen den nye pasienten som en brutal mobber fra barndommen. Men mye har skjedd siden den gangen. Maktforholdet dem i mellom er snudd opp ned. André står på bar bakke, har hatt et kaotisk liv og trenger behandling for rusavhengighet. Edvin har klart seg bra og, så vidt han selv vet, lagt barndommen bak seg. Men har han egentlig det?

– Hvordan skal han forholde seg til Andrés tilstedeværelse? Denne knipen er romanens omdreiningspunkt.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen om å skrive romanen?

– Jeg er interessert i makt, og i denne sammenhengen spesifikt maktdynamikk som oppstår i forholdet mellom hjelper og hjelpetrengende. Hva skjer når private og profesjonelle hensyn kolliderer? Hvordan løser en dilemmaet som oppstår da?

– Selv har jeg nylig begynt å jobbe som psykolog, og noe som opptar meg er hva som skjer når helsepersonell går over streken og roter det skikkelig til. Hvordan det skjer, ville jeg prøve å utforske i en skjønnlitterær tekst.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg vil formidle noe om skam, og hvordan det noen ganger er nødvendig å være sårbar og åpen med dem rundt seg om det aller vondeste, selv om det er vanskelig. I tillegg håper jeg de som leser syns det er en spennende og underholdende bok, selv om den også viser fram ubehagelige sider ved det å være menneske.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– Jeg vil ikke kalle det sperre, men det var perioder hvor det gikk trått. Sent i prosessen er det motiverende å ha deadlines og felles forståelse av hva som bør gjøres innen neste versjon. Da har jeg noe å jobbe fram mot, og vet hvor jeg skal. Men helt i begynnelsen av et skriveprosjekt, når ingenting eller veldig lite er blitt skrevet, kan man jo velge hvilken retning som helst, og det kan egentlig være det verste.

– En ting jeg alltid syns hjelper, er å snakke med noen om teksten, kanskje få noen til å lese de bitene jeg har. Enten redaktøren eller noen andre. Det hjelper dessuten å ta en pause og lese bøker som allerede finnes, bare for å minne meg selv på at tekst er mulig, det er faktisk lov å skrive: bra, dårlig, morsomt, usammenhengende, lange setninger, korte, masse adjektiv, ingen adjektiv osv, det er faktisk ikke straffbart å begynne en tekst med «Det var en mørk og stormfull natt» eller «Hei, jeg heter». Det er bare ord en person har valgt.

– Det kan føles veldig forløsende når jeg får til å tenke sånn. Da blir det tomme dokumentet mindre farlig. Og så er det de kjedelige rådene: Spis litt mat (sunn). Gå en tur. Tren. Gjør sosiale medier utilgjengelig.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Pliktskyldig, men rotete. Jeg går hjem tidlig fra fest, står opp tidlig og setter av tid, men jobber veldig hulter til bulter. Jeg skriver kanskje en begynnelse, noen scener som skal være spredd utover, og så en potensiell slutt som enten blir værende eller forkastes senere. Jeg prøver å lage en disposisjon, finne en linje i materialet, men holder meg ikke nødvendigvis til den. Jeg bruker mye tid på å flytte rundt på tekstens bestanddeler, sjekker hvordan de fungerer best.

– Gjennom hele døgnet tar jeg notater og skriver ned ideer i dokumentene mine, OneNote, på telefonen, på lapper og i ulike notatbøker. Det er kaotisk. Jeg jobber bra når jeg har dårlig tid, og egentlig har mye annet jeg også må gjøre. Og jeg har behov for å snakke mye om teksten min.

– I arbeidet med denne boka har jeg snakket utrolig mye med folk om Edvin og hva som skjer med ham, hva burde han ha gjort, hvorfor gjør han det ikke osv.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Redaktøren min Marte Finess Tretvoll! Hun ga meg troen, først på at jeg kunne skrive én bok, og så én til! Hun har et skarpt blikk, stor respekt og varme for materialet, og er alltid grundig. Hennes lesninger løfter manuset, og gjør meg alltid gira på å skrive videre og bedre.

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Jeg håper Rikke Gregersen leser den! Hun regisserte TV-serien «Ida tar ansvar», basert på min debutbok, og gjorde en formidabel jobb med å gjøre fortellingen levende og spisset til serieformatet, og å få fram både ubehaget og humoren i fortellingen om Ida. I fortellingene hun og jeg jobber med, er vi dessuten interessert i en del av de samme temaene, som makt, ansvar, skyld, skam.

– Jeg gleder meg til å se det neste hun lager, og håper hun leser «Det er jeg som kan hjelpe deg».

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– Jeg vil anbefale «Å jage ein hjort i døden» av Svanhild Amdal Telnes. En diktsamling full av skjønnhet og ubehag, og en sterk nerve gjennom hele teksten. Anbefales helhjertet!

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Akkurat nå er jeg så heldig at jeg får lese utkastet til det jeg håper blir andreboka til Helga Songøygard Battin, som debuterte i 2020 med «Rosehagtornen». Jeg bør nok ikke røpe for mye om den nye boka, men jeg koser meg skikkelig med å lese den. Det er et av forfatterlivets største goder, syns jeg. Å få lese venners manus før det blir en trykket bok.

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Jeg skulle ønske jeg hadde mer tid til å lese! Da jeg gikk Forfatterstudiet i Bø,  leste jeg i perioder en halvtime-tre kvarter hver morgenen før vi hadde undervisning. Det var fantastisk. Jo mer man leser, jo mindre selektiv trenger man å være. Du kan gå på biblioteket og bare ta med deg alt som frister eller gjør deg nysgjerrig. Jeg håper å kunne leve sånn igjen.