– Den søskenflokken på sju som far var en del av, fikk bare én etterkommer, meg. Hvorfor ble det sånn?

Kjersti Ericsson debuterte i 1968 med diktsamlingen «Fotnoter i rødt». Siden har hun utgitt en rekke romaner og diktsamlinger, og nå er hun aktuell med med en bok som handler om noe hun har båret på lenge.

Hva handler romanen om?

– Boka handler om familien til faren min, om foreldrene hans og søskenflokken på sju, hvorav tre døde unge av tuberkulose. Men dypest sett er det ei bok om minne og glemsel, og vemod over alt som forsvinner.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Den søskenflokken på sju som far var en del av, fikk bare én etterkommer, meg. Hvorfor ble det sånn? Det spørsmålet har jeg nok båret på en god stund.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg vil formidle ni livshistorier som er flettet inn i historien om Norge på 1900-tallet. Dessuten vil jeg si noe om å bære de døde med oss, og en sorg over alt som blir borte når et menneske blir glemt. Alle mennesker utgjør jo en hel, enestående verden.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– Nei, ingen skrivesperre. Men det er jo alltid tvil og usikkerhet i løpet av en skriveprosess.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg skriver alltid for hånd først, og må ha ekstra pene skrivebøker til formålet. Når jeg skriver faglitteratur, skriver jeg derimot rett på maskinen. At jeg skriver skjønnlitteratur for hånd, skyldes nok delvis at det går så langsomt, ordene veies på en annen måte. Og så er det lettere å sitte hvor som helst, for eksempel på verandaen, med ei skrivebok.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Jeg er ikke sikker på om jeg blir bedre, eller om bøkene mine bare er forskjellige.

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Det eldste barnebarnet mitt, for det er noe i boka som angår henne spesielt. Hun fikk ved en tilfeldighet samme fornavn som min «hemmelige» mormor, en mormor som har vært fortidd og omgitt av skam.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– «Alle dagers ende» av den tyske forfatteren Jenny Erpenbeck. Det er en bevegende og vond bok som forteller Europas historie på 1900-tallet gjennom enkeltskjebner

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– «Paradis» av Nobelprisvinner Abdulrazak Gurnah. Han åpner og levendegjør en verden som jeg bare har hatt nokså vage og stereotype forestillinger om.

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Som pensjonist er jeg ikke akkurat preget av tidsklemma.