Tor Eystein Øverås’ utgivelse «Fakkelen er tent! Den norske billigbokrevolusjonen», åpner boksidene til vår nære, analoge fortid. Gorm Kallestad / NTB.
Den norske billigbokrevolusjonen: I lyset fra fakler og lanterner
Sjangeren bokhistorie er ikke akkurat høyest på lista over norske forlags sakprosasatsninger. Det samme gjelder bøker om forlagene selv, for ikke å nevne biografier om våre viktigste forleggere. Men som vi alle vet, så var det 20. århundret papirmedienes århundre. Det gjaldt både bøker og presse. Det er noe nærmest symboltungt over at Norges første nettavis ble lansert i 1995, helt på tampen av papiravisenes siste gullalder.
Traff tidsånden
Bokmediet har gjennomgått nesten revolusjonerende endringer siden århundreskiftet. Markedet for pocketbøker faller kraftig, samtidig som strømmetjenestene øker år for år. Det siste har hatt, og vil fortsatte å ha, avgjørende betydning for hvordan norsk forleggeri utvikler seg framover. Tilgangen til strømmetjenester var også et avgjørende argument da de mellomstore forlagene Pax, Press, Dreyer og Spartacus nylig valgte å søke ly under Gyldendal-paraplyen.
I Tor Eystein Øverås’ nye bok om de legendariske Gyldendal-seriene «Fakkel» og «Lanterne» spiller for øvrig Pax en viktig birolle. Det den gang nystiftede raddis-forlaget satset på 1960- og 70-tallet stort på billigbøker. Oftest med en tydelig politisk profil. Noe som både traff, og var med på å definere, tidsånden.
Pax-sjef Tor Bjerkmann i 1964. Han satset på billigbøker uten utbytte til aksjonærene. Forlaget skulle få en viktig birolle i billigboksatsingen til Gyldendal. Foto: Ivar Aaserud / Aktuell / NTB.
Men aller først ute var altså selveste Gyldendal Norsk Forlag. Kjempen på Sehesteds plass, som etter hjemkjøpet av «de fire store» Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Jonas Lie og Alexander Kielland i 1925, forvaltet selve nasjonalskatten i norsk litteratur.
Sigmund Freud
Nå, ved inngangen til 1960-tallet, var det en åpning for nye og moderne tanker omkring forleggeriet. Den smått legendariske, for ikke å si mytologiserte, forlagsredaktøren Sigmund Hoftun spiller en sentral rolle i Øverås’ fortelling. Det var først og fremst han som var pådriver for at Gyldendal skulle satse på billigboka.
Det startet med sakprosa, og den nye serien fikk navnet «Fakkel». Den aller første boka i serien var Sigmund Freuds «Psykoanalyse». Den ble lansert sammen med fem andre titler: «Verdenslitteraturens historie» av Francis Bull, «Søren Kierkegaard i utvalg» ved Harald Beyer, Nordahl Griegs «De unge døde», «Odysseen» av Homer og Lord Russel av Liverpools «Under hakekorsets svøpe». Prisen var mellom 6,50 og 8,50 per tittel.
Forlaget kunne også tilby de seks titlene samlet i en pappkartong som ved et enkelt begrep ble forvandlet til en salgsreol. Her snakker vi om merkevarebygging anno 1961.
Gyldendal Norsk Forlag er et av Norges største forlag. Forlaget var viktig for billigboksatsingen i Norge. Foto Gorm Kallestad / NTB.
Allerede ved lanseringen kan vi peke på to særegenheter med Fakkelbøkene: For det første var det ofte snakk om bøker i grenselandet mellom den allment tilgjengelige sakprosaen og den tunge faglitteraturen. For det andre ble det lagt stor vekt på den visuelle utformingen. Designen av Faklene, og senere Lanterne-serien, er bokstavelig talt et kapittel for seg selv i denne framstillingen.
Norsk designhistorie
Den visuelle uttrykket på Fakkel- og Lanterne-bøkene gjorde det spennende med litteratur og lesning, også for de unge. 1960-tallet var blant så mye annet også et nyskapende tiår når det gjaldt all form for visuell kommunikasjon. Tor Eystein Øverås’ bok er i ordets rette forstand gjennomillustrert, og det å se igjen så mange av omslagene fra starten av, og fram til nedleggelsen på midten av 1980-tallet, er i seg selv en reise gjennom norsk designhistorie.
Gjensynet med alle disse omslagene gjør at boka til Øverås er full av aha-opplevelser og visuelle minneglimt. For meg som er vokst opp på 1960- og 70-tallet, utgjør mange av disse omslagene bokstavelig talt en ramme omkring mitt eget møte med litteraturens verden.
Foto: Gyldendal.
Da Gyldendal lanserte Fakkel-serien høsten 1961, skjedde det samtidig med en annen lansering som skulle få svært store ringvirkninger i den norske bokbransjen. Det handler om Den norske Bokklubben, som i september dette året sendte sin første tittel, Pearl S. Bucks «Den gode jord», ut til landets postkasser. Bokklubben var eid av Aschehoug og Gyldendal, og satset i all hovedsak på skjønnlitterære titler. Historien om Den norske Bokklubbens eventyrlige vekst og enestående posisjon blant norske boklesere løper interessant nok parallelt med historien om billigbøkenes inntog på det norske bokmarkedet.
Utdanningsrevolusjonen
Til tross for at Gyldendal altså satset stort på Bokklubben, lanserte de allerede året etter sin andre billigbokserie «Lanterne», denne gangen for skjønnlitteratur. Dermed var det åpnet nok et viktig kapittel i norsk bokhistorie. Lanternene og Faklene levde sine liv side om side, for en stor del også redigert av de samme personene. Totalt ble det 499 Lanterner og 498 Fakler, i tillegg til 78 Kjempefakler og 52 såkalte Studiefakler.
Utdanningsrevolusjonen og den politiske radikaliseringen av det norske samfunnet la forholdene perfekt til rette for å gjøre lødig litteratur lett tilgjengelig for en stadig voksende kjøpegruppe
Idéen om denne billigboksatsningen oppstod naturligvis ikke i et vakuum. En ting var at den responderte på et behov i tiden. Utdanningsrevolusjonen og den politiske radikaliseringen av det norske samfunnet la forholdene perfekt til rette for å gjøre lødig litteratur lett tilgjengelig for en stadig voksende kjøpegruppe.
Riktignok likte redaksjonen i Gyldendal, i takt med tidens melodi, å erklære at billigbøkene skulle nå både husmoren og industriarbeideren. Men virkeligheten var at det i første rekke ble akademikerne som kjøpte og leste Faklene og Lanternene. Sånn sett utvidet man kanskje ikke det litterære publikum. Men man ga dem som allerede leste mye mer å velge i.
Penguin og Traner
En annen ting er at billigbøker av kvalitet allerede var et velkjent fenomen i den internasjonale forlagsbransjen. Aller mest kjent den dag i dag er nok de engelskspråklige Penguin-bøkene, som ble lansert allerede i 1935. Det var billige, men stilrene bøker, i et format som skulle passe perfekt i frakkelommen til travle, moderne mennesker. De britiske forleggerne forsto nok også en annen viktig ting når det gjaldt dette markedet: Det å vise seg med en billigbok fra Penguin skulle automatisk gi kulturell prestisje.
At bøker er en kulturell identitetsmarkør var ikke akkurat noe nytt. Men nå var det visuelle en integrert del av statusen som bøker og lesning førte med seg. Billigbøker, eller pocket om man vil, var ungt og kult, uformelt og ujålete.
Likevel, forleggeri er som kjent både børs og katedral, og det var selvsagt også en forventning om at billigbøkene skulle lønne seg. Som så ofte før var både Danmark og Sverige tidligere ute enn Norge når det gjaldt kulturell innovasjon. I Sverige hadde billigboksatsningen for alvor kommet i gang i 1957 med Bonniers «Aldusbøckerna», redigert av forlagslegenden Per I. Gedin. Dansk Gyldendal fulgte etter i 1959 med flere serier med fuglenavn: «Tranebøgerne», «Uglebøgerne» og så videre.
Skapte et marked
Våre nordiske brødre og søstre hadde altså gått opp veien før Gyldendal kom i gang med «Fakkel» i 1961. Satsingen skulle vise seg å bli en øyeblikkelig suksess. Bare tre uker etter lanseringen var 30.000 Fakler sendt ut til landets bokhandlere.
Gyldendal og Sigmund Hoftun hadde lykkes med noe av det mest krevende innenfor all form for markedsføring. De hadde ikke bare møtt et behov i tiden. De hadde i like stor grad skapt et marked. Billigbokseriene var i seg selv et kvalitetsstempel. Det gjaldt for leserne, men i like stor grad for forfatterne.
Når jeg skriver forfatterne, så betyr det i stor grad menn. Fakkelbøkene hadde en kvinneandel på rundt 15 prosent, ikke akkurat egnet til å imponere verken den gangen eller i dag. Men ellers kan denne sakprosaserien leses som en interessant seismografisk avlesning av den politiske utviklingen fram mot 1980-tallet. Til å begynne med handlet det mye om det vi kan kalle opplysning tilgjengeliggjort for den brede allmennhet.
På 1970-tallet skjedde det en ikke overraskende dreining mot titler som omhandlet u-landsproblematikk, anti-imperialisme og annet radikalt tankegods. Etter hvert som den store ungdomsgenerasjonen fra 1960-tallet ble eldre, kom flere og flere titler til å handle om familieliv og sex. Deretter naturlig nok om barn og barneoppdragelse, så kom skilsmissebøkene og til slutt boka om sex etter 60.
En av de siste store satsningene i Fakkelserien var «Forfatternes litteraturhistorie» i fire bind, et verk jeg selv bruker med ujevne mellomrom.
Billigbokredaksjonen til Gyldendal utviklet seg etter hvert til å bli et forlag i forlaget
Den skjønnlitterære serien «Lanterne» var i større grad basert på forlagets backlist, altså eldre titler som kunne relanseres i ny design.
Problemer og konflikter
Kvinneandelen var enda lavere enn for Fakkel-bøkene, til gjengjeld var nesten halvparten av Lanternene skrevet av norske forfattere. For det aller meste dreide det seg om romaner, og førsteopplagene lå stort sett på mellom 4000 og 5000 eksemplarer. Heller ikke utsalgsprisen var det noe å si på, midt på 1970-tallet var de aller fleste nye titlene priset til under 30 kroner.
Fakkel-utgivelse fra 2001. Foto: Gyldendal.
I Øverås’ fremstilling kommer det tydelig fram at billigbokredaksjonen til Gyldendal etter hvert utviklet seg til å bli «et forlag i forlaget». Det skulle skape problemer og gi grobunn for konflikter da markedet for denne typen billigbøker kollapset rundt 1980. En litt for stor del av «Fakkelen er tent!» handler om de interne stridighetene i Gyldendal, og særlig om konfliktene omkring den egenrådige redaktøren Sigmund Hoftun. Gyldendal-direktørene Harald Grieg, Brikt Jensen og Andreas Skartveit presenteres på rekke og rad, og får tildelt hver sin rolle i dette dramaet.
Det hele toppet seg høsten 1984, da Dagbladet kunne melde over hele førstesiden at «Gyldendal sprekker». Historien var at flere av forfatterne krevde direktør Andreas Skartveits avgang. Hvis ikke det skjedde, ville de sammen med Sigmund Hoftun etablere et eget forlag, finansiert av Trygve Hegnar!
Opprøret rant ut i sanden, men for Hoftun markerte det en tragisk slutt på en strålende karriere. Vinteren 1985 forsvant han fra sitt hjem i Skjetten. Senere ble det fastslått at han hadde tatt sitt eget liv.
Året etter var det slutt for Lanterne-serien, og i 1987 ble den siste Fakkelen sendt på markedet.
I dag kan det være vanskelig å forstå hvordan disse to bokseriene fikk en så dominerende plass i norsk litterær offentlighet. Tor Eystein Øverås’ bok er en viktig og lesverdig historie om dette ganske enestående kapitlet i forlags- og mediehistorien.