Debuterer som romanforfatter: – Dr. Phil, hytta og en hund måtte med

Fire uker før boka ble antatt av forlaget, hadde Marianne Teie egentlig bestemt seg for at den hørte hjemme i skuffen.

– Nå sitter jeg her og er smått forbauset over at jeg har gitt ut en roman, sier Teie. Som de fleste forfattere rammes også hun stundom av manglende tro på materialet sitt, men gode litteraturvenner heiet «Dama til Rune» i mål; en roman forfatteren håper kan fungere på flere plan.

– Jeg vil jo gjerne underholde leseren, og gjør jo også det, men boka tar blant annet for seg hvordan det kan være å vokse opp med en psykisk syk mor – og hvordan det påvirker en senere i livet. Jeg håper at det jeg skriver om dette til en viss grad kan «opplyse» leseren – selv om det ikke skjer på en eksplisitt måte, med faktabokser og fotnoter.

På spørsmål om hvilken effekt forfatteren håper «Dama til Rune» skal ha på oss lesere, svarer hun:

– Det handler om å berøre. Dersom en leser har grått eller ledd – eller sågar blitt sint – på grunn av noe som skjer i boka, så betyr det at jeg har skrevet fram noe leseren tror på, og da er «mission accomplished».

Selv om man kan tenke i de baner på grunn av tittelen og opptakten, der hun rømmer av gårde, så har ikke «Dama til Rune» kjipe dager sammen med samboeren. Tvert imot stiller denne karen opp mer enn de fleste.

–Ja, Rune er en av de gode tingene i livet hennes, så om boka sier noe om det å være i en parrelasjon, så er det at det kan være til god hjelp når livet er vanskelig, fremholder forfatteren.

Fulgte etter hovedpersonen

Hvordan kom egentlig det første frøet til romanen? Teie tenker litt og minnes noe som skjedde rett etter at hun var ferdig med sin andre bok, «Jeg lar det være slik». Hun var i beit for nytt stoff og ga seg i kast med noe hun kaller friskrift.

– En dag mens jeg skrev i vei, dukket det opp ei dame som var på toget, på vei bort fra en fyr ved navn Rune. Jeg visste ikke hvorfor hun reiste, eller hvem hun – eller denne Rune – var. Jeg visste egentlig bare at jeg ville skrive noe som ikke lignet på de tidligere bøkene mine, og at denne dama var interessant. Så jeg bestemte meg for å følge etter henne for å se hvor hun skulle, sier forfatteren.

Da handlingen skred fram, snek det seg inn et og annet fra forfatterens eget liv i romanen, for også for henne er hyttelivet sentralt. Hun deler dessuten hovedpersonens guilty pleasure: En entusiasme over den amerikanske livsstilscoachen Dr. Phil og hans programmer.

– Men det som virkelig drev handlingen fram var at jeg hele tiden prøvde å finne svaret på hvorfor hun drar fra Rune. Du får selvfølgelig høre en del om denne mannen, og boka inneholder en del tilbakeblikk fra både fortid og nyere tid.

– Og du får en hund, røper forfatteren videre.

Mer usikker

Å skrive en bok kan være et svært så krevende og intenst arbeid.

– I innspurten av alle bøkene mine har jeg sagt at jeg ikke skal skrive noe mer, det er så slitsomt. Men det er jo bare noe jeg sier for at folk skal gi meg masse omsorg og ros, ler Teie. Hun forteller at skrivingen er blitt en vane for henne, det er blitt en del av den hun er.

– Jeg skriver litt hver dag, forteller forfatteren. Og løfter på sløret om skiftende følelser som melder seg underveis i skriveprosessen.

– Jeg er en blanding av utrolig selvsikker og verdens mest usikre menneske mens jeg holder på, og det er jo egentlig noe jeg håpet skulle forsvinne etter den beryktede andreboka. Men for meg virker det som om det motsatte skjer. At jeg blir mer og mer usikker på hvordan det å skrive egentlig fungerer – og om jeg kommer til å klare å komme i mål.

– Til slutt, Teie, har du en drømmeleser?

– Som dame med en kvinnelig hovedkarakter, så hadde det vært artig om menn leste boka. Det skjer jo ikke så altfor ofte. Men drømmeleserne mine har jo egentlig alt lest boka. Det er jo samboeren min, familien min og vennene mine. Men tenk om folk som vanligvis ikke leser romaner leste denne, likte den og deretter begynte å lese andre romaner. Jeg er tross alt utdannet norsklærer, så jeg setter jo spesielt pris på slikt.