Da fotball ble litteratur

Søndag 20. november starter tidenes mest omstridte verdensmesterskap i fotball. Arrangørene i Qatar skal nok være glade for at de skarpskodde forfatterne Jon Michelet og Dag Solstad ikke er på plass for å rapportere til sine norske lesere. Samtidig er det nettopp nå vi kunne ha trengt de gamle kommunistenes kritiske blikk på denne gigantiske sportsbegivenheten.

Startet i Spania

Det startet for ganske nøyaktig 40 år siden. Sommeren 1982 gikk Fotball-VM av stabelen i Spania. Da hadde det gått sju år siden diktatoren Francisco Francos død, og Spania var for alvor i ferd med å åpne seg mot omverdenen igjen, som et demokratisk og vestlig-orientert land. Men enkelte gamle vaner er vonde å legge av seg. Både Michelet og Solstad bet seg merke i at det spanske politiet var svært ivrige etter å fjerne ethvert tilløp til politisk markering under mesterskapet. Særlig gikk det utover de som benyttet Polens kamper til å vise sin støtte til Lech Walesa og organisasjonen Solidaritet.

Forfatterne Dag Solstad og Jon Michelet under presentasjonen av sin bok VM i fotball 1998, den femte i rekken fra ulike VM-sluttspill.

Foto

Erik Johansen / NTB

Slik sett er det ingen nyhet at det er politiske overtoner i fotballens verdensmesterskap.

Det er ellers interessant å merke seg at samarbeidet de to forfatterne imellom fant sin form og innhold allerede i denne første boka. De skrev hver sin del av boka, slik sett er det snakk om to distinkt forskjellige tekster. Solstads bidrag kommer først, og det er en både ivrig og velskrivende forfatter vi her møter. Han er ekte euforisk ved ankomsten til Spania, etter en reise som i Dag Solstads ånd har vært både omstendelig og utmattende. I et øyeblikk av selvransakelse erklærer han for leseren at han overhodet ikke er noen fotballekspert. Snarere en ekte entusiast som er vokst opp med hjembyens lag Sandefjords vaklende prestasjoner, og etter hvert med de legendariske svart/hvitt-tippekampene fra England på TV.

Skrivesperre

Den selverklærte bløffmakeren og bedrageren Dag Solstad går til fotballen med den samme nitide grundigheten som mange vil gjenkjenne fra hans øvrige forfatterskap. Han skriver svært omstendelig og analytisk, især om kampen mellom sitt elskede England og Frankrike, og han lar seg begeistre av outsideren Nord-Irlands suksess i mesterskapet - de vant sin gruppe foran Spania, Jugoslavia og Honduras før de røk ut i mellomspillet - og han kan ikke annet enn å anerkjenne at Italia fortjent vinner VM-finalen mot Vest-Tyskland.

Hos Michelet, derimot, er det verken entusiasme eller eufori å spore når teksten tar til langt ut på høsten 1982. Deadline er for lengst overskredet, og Michelets skrivesperre får på kronglete vis dominere beretningen fra starten av. Jon Michelet nærer en livslang kjærlighet til brasiliansk fotball, og holder fast ved denne mesterskapet ut. Han skriver også for Klassekampen underveis, noe som gir anledning til lange utredninger om imperialismens og kolonialismen historie. Særlig når Michelet tar for seg lag som Algerie, Kamerun og Honduras.

Neger og sigøyner

Men det er og blir Brasil Michelets hjerte banker for, og særlig blir han revet med når Brasil slår Argentina 3-1 i mellomspillet, en kamp som var en stor nedtur for det nye stjerneskuddet Maradona.

En side ved denne boken som definitivt ikke har tålt tidens tann, er språkbruken som i dag i beste fall kan kalles politisk ukorrekt, i verste fall direkte rasistisk. Jon Michelet beskriver uten videre Honduras’ keeper Julio Arzu som «neger», mens italienske Antonio Cabrino får høre at han er «mørk i léten som en sigøyner.»

Men det skal sies at Michelets karakteristikker går begge veier. Vesttyske Hans-Peter Briegel innehar ifølge forfatteren den typisk tyske «kombinasjonen av bondeful råskap og slesk underdanighet.»

Den sleivkjefta Michelet holdt på å komme riktig ille ut etter at hans elskede Brasil ble slått ut av Italia. Iført en t-skjorte med de brasilianske fargene røyk han ut i slagsmål med en gruppe feirende italienere. Det kostet ham to blåveiser, og ga ham et oppslag i Dagbladet!

VG-reporter

Til tross for slike tumulter og et språk som skjærer en nåtids-leser i øynene, ble denne første VM-boka en såpass stor suksess at Forlaget Oktober sendte de to kumpanene av gårde også til neste Fotball-VM. Det fant sted i Mexico i 1986, og nå var det ikke Klassekampen, men VG, som Jon Michelet skulle rapportere hjem til underveis.

Fra VMs kvartfinale i Mexico i 1986 der Maradona brukte «Guds hånd» for å overliste Peter Shilton i det engelske målet.

Foto

NTB Pluss arkiv

Dag Solstad for sin del holdt fast ved arbeidsmetoden fra den første boka. Han skriver like anti-tabloid, systematisk og detaljorientert som før, men heller ikke denne gangen klarer han helt å undertrykke temperamentet som fotballen vekker hos ham.  

Solstad skriver med stor kjærlighet om det danske VM-laget, anført av profiler som Preben Elkjær, Frank Arnesen, Jan Mølby, Michael Laudrup og den gamle stjernespilleren Allan Simonsen.

Og han lar seg fascinere av turneringens store profil, Diego Maradona. Den argentinske spilleren er ikke blendende, mener Solstad. Men han er alltid farlig og skaper panikk hos motstanderne.

Likevel er og blir det Vest-Tyskland som, litt motstrebende, er Solstads store helter i Mexico-VM, selv når de taper finalen mot nettopp Argentina. 

Vårt hat-trick

Jon Michelet er som tidligere atskillig mer adjektivrik og oppfarende enn sin medforfatter. Han er sint på både Mexico og meksikanerne, men er til gjengjeld like forelsket som før i Brasil. VM-laget deres i 1986 er da også legendarisk, med navn som Socrates, Careca, Josimar og Falcao. Men det virker som om Michelet ikke helt klarer å holde engasjementet oppe inn mot finalen, i stedet blir det mange og lange sidespor om blant annet moderne sportsjournalistikk. En litterær sjanger Michelet og Solstad for øvrig fikk æren av å ha fornyet med disse bøkene.

VM-finalen mellom Argentina og Vest-Tyskland. Argentina vant gullet med 3-2 i denne finalen, og Maradona fikk æren for argentinernes suksess.

Foto

Colorsport / NTB

Planen var at samarbeidet skulle avrundes med en tredje og siste bok. Denne gang fra Italia-VM i 1990, «vårt hat-trick», ifølge Jon Michelet. Igjen var han også på jobb for VG, med oppdrag å skrive 10 store og «åpenhjertig subjektive» artikler.

VM i 1990 var blant annet det store gjennombruddet for Kameruns landslag, og kanskje særlig stjernespilleren Roger Milla. Noe som igjen ga Michelet anledning til å gå opp historiske og anti-imperialistiske sidespor. Men det er som om han blir grepet og ført avgårde av sin egen ordflom, og igjen kan man spore en viss avmatning av interessen når Brasil blir slått ut av mesterskapet etter kvartfinalen.

«Jævla degoser»

Kanskje er det frustrasjonen over Brasil som når får fritt utløp. I hvert fall legger Jon Michelet stadig færre bånd på seg utover i teksten fra Italia-VM. Her kan vi lese om både «jævla degoser» og «gamle horer», og om damer som vet hvordan de skal dekorere seg på «musa». I en alder av 46 er Macho-Michelet drøyere i kjeften enn på lenge. Men, som han også skriver i et øyeblikk av selvinnsikt: Mange synes nok han mest av alt er en «ekshibisjonistisk grabukk».

Dag Solstad konsentrerer seg som vanlig mest om spillet og lagene. Særlig hans favoritter England, selvsagt, men han skriver også med rik innlevelse om andre lag og spillere. Englands Paul Gascoigne, Italias Salvatore Schillaci og Diego Maradona får særlig oppmerksomhet. Men også Solstad plumper språklig uti det flere ganger. For eksempel fortjener den engelske landslagsspilleren Paul Parker å bli kalt en «kølsvart neger», skal vi tro Norges største forfatter.

Sigøyneren Drillo

Det skulle altså settes punktum nå, etter tre bøker. Men da Norge sensasjonelt kvalifiserte seg til VM i 1994, var det selvfølgelig klart for en ekstra omgang VM-skriving. Denne gangen reflekterer også Dag Solstad direkte over samarbeidet med Jon Michelet så langt:

«Å skrive fotballbøker sammen med Jon Michelet tilhører de evige verdier i mitt liv nå». Men Solstad tilføyer om sin venn at han ikke helt forstår «hvilke merkelige lidenskaper det er som rir ham».  I samtaleboka «Uskrevne memoarer» med Alf van der Hagen fra 2013, forteller Solstad at han og Michelet fungerer godt sammen. Ja, at de tolererer hverandre som et gammelt ektepar.

VM i USA var ikke noen stor suksess for Norge, som ble slått ut i gruppespillet. Jon Michelet er bekymret for at det defensive norske laget skal bli for «solid», og kan ikke dy seg: «Her mangler en helskrudd neger! Her skulle vi hatt fælingen fra Rælingen med afrikansk blod i årene, feite fletter på huet, smaragder i tanngarden, mord i blikket».

Om laget fra Saudi-Arabia som møtte Sverige heter det: «Mørke, mustasjeprydede arabere mot blonde svensker.»

Michelets partikamerat Egil Drillo Olsen får høre at han er svartmusket, og like gjerne kunne vært sigøyner.

Vi får likevel anta at Jon Michelet tross all kjeftingen fikk en lykkelig slutt på USA-oppholdet, da Brasil endelig greide å bli verdensmestere igjen.

En destruktiv trollmann

Det skulle ikke være mulig, men i 1998 var Norge for andre gang på rad kvalifisert til Fotball-VM. De etter hvert aldrende fotballskribentene Michelet og Solstad måtte igjen til pers, og denne gangen var de ikke alene på banen. Både forfatterparet Ole Paus og Ketil Bjørnstad, samt Anne Holt og Erik Langbråten, hadde planer om å skrive VM-bok.

Ifølge Dag Solstad var han og Michelet enige om at de måtte skrive den femte og siste boken fordi fotballen nå var vendt hjem. Det vi si til Europa og Frankrike. Solstad får en ny helt i keeperen Frode Grodås som hadde erstattet Erik Thorstvedt, men har likevel ingen forventninger om at Norge vil gå videre etter gruppespillet denne gangen heller.

Forfatterne Dag Solstad og Jon Michelet presenterer boka fra Fotball-VM 1998.

Foto

Heiko Junge / NTB

Alt endrer seg selvfølgelig etter Norges seier over Brasil i Marseille 23. juni 1998, og nå må Solstad og Michelet endre planer. Norge skal møte Italia i åttendedelsfinalen fire dager senere, og Solstad setter sin lit til «trollmannen» Egil Drillo Olsen. Ikke bare er han en trollmann, han er en fryktet, ond og destruktiv trollmann, skal vi tro Solstad.

Men det holdt likevel ikke mot italienerne, som slo Norge 1-0.

Henfalt til individualisme

Jon Michelet er i 1998 blitt ansvarlig redaktør i Klassekampen, uten at det ser ut til å ha hjulpet på den journalistiske sakligheten hans. Han er som alltid aller mest entusiastisk når det gjelder Brasil, og bruker mye plass på å bearbeide finaletapet deres mot Frankrike. Han vrir og vender på kampen, og konkluderer med at de «henfalt til individualisme». For syns skyld må Klassekampens redaktør mobilisere entusiasme når underdogen Norge slår Brasil, men han har påfallende lite å si om det norske spillet.

Skylden for Brasils endelige nederlag fordeler Michelet mellom FIFA, kapitalismen og slitne brasilianske spillere. Og som en litt påklistret avslutning benytter han Frankrikes VM-seier til å komme med en appell på vegne av det «nye», multikulturelle Frankrike. Ingen n-ord eller sigøyner-metaforer denne gangen.

Vel så mye om vennskap

Historien om fotballbøkene til Jon Michelet og Dag Solstad får en epilog etter 16 år. I 2014 spilles Fotball-VM i Brasil, men denne gangen skal verken Michelet eller Solstad være tilstede. Det skal imidlertid de to Dagbladet-journalistene Morten Pedersen og Tom Stalsberg. Mens Pedersen og Stalsberg rapporterer fra Brasil, bidrar Michelet og Solstad med sine tv-inntrykk fra mesterskapet i boka de utgir samme høst.

Jon Michelet er seg selv lik, og er mest av alt opptatt av Brasils lag. Det ser også lovende ut for arrangørlandet, helt fram til den sjokkerende semifinalen mot Tyskland, som Brasil tapte med skandale-sifrene 1-7.

Når finalen skal gå mellom Argentina og Tyskland, har likevel Michelet et siste kort i ermet. Med argentinsk farfar og tysk farmor vil han uansett være på vinnerlaget!

Dag Solstad for sin del analyserer og summerer fortløpende, og allerede tidlig i mesterskapet ser han at de kommende verdensmestrene Tyskland spiller mer intelligent enn de fleste. Inkludert hans evige favorittlag England.

Det er ender nesten litt rørende når de to ser VM-finalen sammen på Kontraskjæret i Oslo om kvelden 13. juli 2014. Det er dagen før Jon Michelets 70-årsdag, og Solstad finner tiden inne for å oppsummere: «Egentlig handler disse fem bøkene vel så mye om vennskap som om fotball.»