Debutroman om himmelsendt straff, saltstøtter og en verden som nærmer seg ødeleggelse

­

Hva handler romanen om?

– En by i en ørken rammes av en himmelsendt straff, som gjør innbyggerne om til saltstøtter. En mor og hennes sønn er de eneste overlevende. På sin søken etter barnets far må de ta seg frem i en verden som rykker stadig nærmere ødeleggelse. Det er romanens utgangspunkt.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen til å skrive romanen?

– Denne romanen er blant annet et forsøk på å unnslippe begge deler. Men jeg klarte nok ikke det.

Hva vil du formidle til dine lesere med denne romanen?

– Formidling overlater jeg til lærere og kronikkforfattere. Jeg ser mer på skriving som en tilrettelegging for tolkninger. Jeg kommer ikke ned fra fjellet for å lære noen noe. 

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– To setninger fra min tidligere skrivelærer, Pedro Carmona-Alvarez: «Så du syns det er vanskelig å skrive? Well join the fucking club».

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Gud (og hans spøkelsesskribenter), Homer, Dante, Herman Melville, Virginia Woolf, Franz Kafka, John Steinbeck, Gabriel García Márquez, Thomas Bernhard, Cormac McCarthy, Italo Calvino, Astrid Lindgren, Anne-Cath.Vestly, J.K Rowling, Roberto Bolaño, Per Petterson, Karl Ove Knausgård, Vigdis Hjorth, Gunnar Wærness, Jørn H. Sværen, Rolf Enger, Gunnhild Øyehaug, Cecilie Løveid, Jon Fosse, Olga Tokarczuk og Hiromi Ito. Blant annet.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg sensurerer ikke meg selv når jeg skriver - ikke i førsteutkastet. Derfor syns jeg egentlig at «skrivesperre» er et misvisende ord, fordi det impliserer at man er ute av stand til å skrive. Når skrivende sier: «Jeg får ikke til å skrive», mener de som regel: «Jeg får ikke til å skrive noe som ligner på litteratur». Så lenge man klarer å forsone seg med det, kan man alltids skrive. Det gjør bare litt vondt i egoet. Og selv om egoet også skal hentes frem når man løper maraton, bør det minst like ofte dø. Den døden er som et runners rush.  

Når skjønte du at du ville bli forfatter?

– Det er nærmest tradisjon at debutanter skal problematisere det å kalle seg «forfatter». Men jeg skjønner godt hvorfor de gjør det. Jeg foretrekker å si at jeg har skrevet siden jeg var fjorten år gammel - og kommer til å fortsette med det.

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Det ville vært løgn å si at jeg ikke ønsker at folk skal lese boken, men noen ideell leser har jeg aldri sett for meg. Jeg skriver til Gud og Satan, og de to bor vel i alle.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– «Usynlige byer» av Italo Calvino. Hvorfor? Fordi den forandrer seg ved hver lesning. Bare prøv!

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– «Septologien» av Jon Fosse og «Lyst» av Tomas Espedal. Det er så vanvittig å tenke på at de to mennene lever på en og samme klode - teknisk sett.

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Familie og venner. Men også reising og språk og kunst og alt det der. Etter at romanen er lansert, har jeg også en plan om å begynne med fridykking. Jeg har en naiv ide om at det ikke handler om noe som helst. Og den tanken tiltrekker meg.