Svet Jacqueline.
Bokormen Rafael Alvarez, forfatteren av TV-serien «The Wire»
Hva forteller en bok oss utover innholdet? Permene med tommelmerker, sidene som er brettet og flekkete. Linjer understreket med falmet blyant, et bokmerke noen etterlot seg. Et gammelt notat i margen.
– Bøker som har blitt holdt av andre. Du kan kjenne det, sier den amerikanske journalisten og forfatteren Rafael Alvarez.
Han har dekorert de 15 rommene i hjemmet sitt med tusenvis av bøker. Harde permer og myke permer, nye og gamle. Noen av bøkene har ikke omslag lenger i det hele tatt. Noen bøker er gamle, men ser ut som nye.
Svet Jacqueline.
Samme dag som jeg ankommer hjembyen hans, Baltimore i Maryland, ber jeg ham om et intervju. Rafael Alvarez er kjent som en av manusforfatterne til min favorittkrimserie The Wire som ble sendt mellom 2002 og 2008. Krimserien, som foregikk i nettopp Maryland, introduserte byen som institusjon og dens forhold til rettshåndhevelse. Dette ble gjort gjennom fem temaer: illegal narkotikahandel, havnesystemet, bystyret og byråkratiet, utdanning og skoler samt det trykte nyhetsmediet.
Et par år etter TV-suksessen ble Rafael Alvarez nominert til litteraturprisen Edgar Awards for boken bak kulissene The Wire: Truth Be Told.
I oktober slipper han sin 13 bok. Den heter Don't Count Me Out og er en biografi om den tidligere Baltimore-banditten Bruce White som nå driver et vellykket rehabiliteringssenter.
Rafael Alvarez takker ja til intervjuet. Det går ikke særlig bra. Jeg er faktisk mer interessert i å snakke om The Wire enn å snakke om den nye boken hans. Han vil heller snakke om forfatterskapet sitt enn TV-serien som for lengst er avsluttet.
Men så tilbyr han meg å leie et rom i hjemmet hans. Der finner jeg en annen historie. Den handler om hvordan man gjør et hjem til en boksamling «på størrelse med et amerikansk småbybibliotek» (hans uttrykk). Hvordan det føles å leve med så mye innsamlet kunnskap og eventyr innenfor armlengdes avstand.
Svet Jacqueline.
Rafael Alvarez anser huset sitt som et bokbarnehjem hvor han tar seg av bøker ingen vil ha lenger.
– Folk flytter eller dør. Jeg adopterer bøkene, gir dem et hjem, sier han.
Rekkehuset hans i murstein lukter gammelt papir og tregulv. I de mindre rommene har lukten av støv tatt over. De tre duftene minner om hverandre, de kommer fra samme materiale – tre og tidens tann.
Det er besteforeldrenes gamle hus og her lærte han fortellerkunsten som barn. Bestemoren hans var blind. Ifølge familien mistet hun synet i en snøstorm, og da Rafael Alvarez hjalp henne med å handle, måtte han forklare fargen, størrelsen, mønsteret og teksturen på klærne, porselenet og frukten i butikken, helt til bestemor kunne se varene foran seg. Slik lærte han å male bilder med ord.
Han kjøpte huset for 30 år siden.
– Fordi jeg er en romantiker. Nabolaget var på vei nedenom og hjem. Det var fullt av crack-dealere og ... Jeg bestemte meg for å redde huset. Nå har det vært familiens hjem i snart 100 år, sier han.
Han tilbringer dagene ved bestemors gamle bord hvor han jobber med filmmanus og artikler parallelt med nekrologer og sin neste roman. Han skriver fra syv om morgenen til syv om kvelden med to timers siesta ved middagstider. Hver dag hele dagen, fordi det kreves for å kunne leve som uavhengig forfatter i USA.
Svet Jacqueline.
Bøkenes tilstedeværelse betyr mye for hans kreativitet. Rafael Alvarez sover vanligvis ikke i sengen sin, men på en sofa foran bokhyllene i stua. Han forklarer spøkefullt at han liker «å være omgitt av vennene sine» når han sovner.
– Det jeg har lært om skriving, har jeg lært ved å lese. Jeg tror jeg bare tok ett skrivekurs på universitetet.
De han kaller vennene er totalt 1101 amerikanske romaner, sortert fra A som i Agree, James til Y som i Yerby, Frank i stuehyllene. Det er her boksamlingen hans ble født, forklarer han. Som mange andre i USA var amerikanske romaner de første bøkene han eide.
En dag ber jeg ham trekke frem en bok som har vært spesielt viktig for forfatterskapet hans.
Fingeren hans vandrer over permene i stua. Det er 1101 av dem pluss en bok som står bak hyllen ved siden av veggen. Jeg telte dem en kveld mens jeg hørte på svensk radio.
– Finner du Oscar Hijuelos? Hawthorne, Helley, Hersey ... Der!
Rafael Alvarez trekker frem en bok med et grovt rødt omslag. Mambo Kings spiller og synger om kjærlighet, heter den. Det er en roman om to cubanske musikerbrødre i 1950-tallets New York. På første side er en dato skrevet med svart blekk: 22. august 1990.
– Da jeg kjøpte denne boken, ville jeg skrive minimalistisk. Jeg hadde bestemt meg for å bli forfatter, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme meg dit. Boken viste meg at jeg kunne skrive med hvert eneste lille krydder i skapet, mate tusenvis, gi leseren et helt måltid og ikke bare en munnfull.
Mellom side 92 og 93 er et takkekort skrevet med ujevn håndskrift:
– Hei Rafael, du ga oss en gave som fortsetter å bringe glede. Vi likte så godt det du skrev. Vi vil snakke om det for alltid. Dolly.
Rafael Alvarez stopper opp og holder kortet.
- Awww. En dame jeg skrev om en gang. Hun er død nå.
Senere leser jeg Rafael Alvarez sin artikkel om Dolly og kvinneklubben hennes, som «møtes hver uke for å dele ukens sladder (men ikke på en slem måte) og av og til, mellom bingo og gode ost- og skinkesmørbrød med djevelsegg ved siden av, låser inn en venn på badet for å le, av synet av et dørhåndtak som vrikker forgjeves».
Dollys takkekort, blir en annen historie fra det virkelige livet som bevares, fordi den er klemt mellom sidene i en annen fortelling.
Svet Jacqueline.
Jeg begynner å fundere på hva fysiske bøker egentlig betyr. Alle bøkene jeg mistet eller kastet og hvordan min egen boksamling i økende grad flyttet inn på Chromebooken min i form av elektroniske kopier. Hva går tapt når den innbundne litteraturen forsvinner?
Passende nok har Rafael Alvarez nettopp lest ferdig en bok som skildrer nettopp det. Det er en bok om en annen bok. Rafael Alvarez sier det er blant de beste historiene han noen gang har lest – The Pages av forfatteren Hugo Hamilton – fordi den er basert på en fysisk bok som skifter hender og dermed forbinder menneskeskjebnene den går gjennom: En jødisk professor i krigstidens Berlin som for å redde en bok fra bokbrenningen i Nazi-Tyskland, gir den til en av sine studenter, som den blir stjålet fra og til slutt gjenfunnet av en tsjetsjensk arkitekt i nåtid.
Rafael Alvarez sier han kjøpte The Pages i fjor sommer. I en artikkel som skal publiseres i vinternummeret av kulturtidsskriftet Hopkins Review, beskriver han dilemmaet som oppsto når han skulle bestemme hvor i huset The Pages skulle plasseres:
– Selv om Hamiltons (forfatteren, journ. anm.) mor er tysk, er han sønn av en ire og oppvokst i Dublin. Så, The Pages får ende opp på gjesterommet mitt dedikert til litterære verk fra imperier der solen for lengst har gått ned: Storbritannia, Irland og Canada.
Hvert av husets rom har et eget tema. Et rom er for bøker om baseballspillere og et annet for bluessangere. Det er rom for iberisk litteratur og et annet for jødisk litteratur. Soverommet hans er innredet med bøker satt i Paris eller New York.
Russiske verk er samlet i kjelleren. En lekkasje i taket har fuktet de sprø sidene, smurt trykksverten langs sidene og gjort bøkene bølgete. Rafael Alvarez planlegger å flytte dem til et finere rom. Russiske mesterverk fortjener bedre enn en mørk kjeller, selv om de er skadet av fuktighet.
I løpet av de totalt to månedene jeg leier av Rafael Alvarez, finner jeg bøker som jeg har lett etter lenge, når jeg ikke leter etter dem. Som når jeg sitter på do og stirrer målløst inn i bokhyllen foran meg – for til og med badet har to fylte bokhyller – og får øye på reportasjeboken Hells Angels. Det er den eneste boken av journalisten Hunter S. Thompson som jeg ennå ikke har lest.
– Ta den! sier Rafael Alvarez.
Jeg leier det keiserlige rommet, det som rommer boken The Pages. En dag får jeg lyst til å lese den og begynner å rote i hyllene og haugene med bøker. Jeg finner den ikke.
En betydelig mengde av bøkene er stablet horisontalt og vertikalt i et komplisert tårn støttet av sin egen vekt. Det er lett å gå seg vill i stablene. Eller å ta feil, fordi de er så fulle av postkort og brettede papirer og notatblokker.
En kveld skinner imidlertid Graham Greenes 60-tallsroman The Comedians rett inn i mitt søvnige blikk fra en hylle ved sengen. Jeg har ønsket meg en papirkopi av den helt siden jeg leste den som e-bok (teksten er kompakt og jeg ønsker å kunne understreke).
– Ta den også!
Til slutt har Rafael Alvarez gitt meg flere bøker enn jeg får plass til i kofferten.
Det er ingen tilfeldighet at han har mange titler av samme sort. Da har han alltid minst ett eksemplar å gi bort. Det beste han vet er når noen nevner en obskur forfatter eller halvukjent verk og han svarer: -
– Den boken har jeg hjemme! Vil du ha den?
Kona hans, som bor et annet sted, har bedt ham slutte å samle på bøker. Men mot slutten av oppholdet var en av venninnene hennes innom og overleverte ni fylte bokesker. Vennen rydder hjemmet sitt for flytting, forklarer Rafael Alvarez.
– Vanligvis tenker jeg at ingenting er perfekt, men dette er bare fantastiske bøker, sier han fornøyd, mens han sorterer bøkene etter emne.
Mange av dem er antropologiske romaner, to av dem signert.
Rafael Alvarez stopper og ser seg rundt. Bøkene som ligger på bord, stoler, sofaer, lenestoler, på gulv og hyller rundt oss. Pent stablet, eller skjødesløst spredt. En eller ti eller femti av gangen.
– Herregud. Jeg trenger et annet hus, sier han