Bjørn Eidsvåg i 1974, to år før albumdebuten. Foto: Berit Keilen / NTB.
Bjørn Eidsvågs platedebut blir bok
1975: Erik Hillestad og hans nystartede Kirkelig kulturverksted var på jakt etter en artist som kunne være et lokomotiv for satsingen på det han kalte «mer folkelig musikk», en kirkelig versjon av plateselskapet MAI, et slags kristelig Hoola Bandoola Band.
Han trengte ikke å gå til enden av en regnbue for å finne gullet – gullkrukken åpenbarte seg for alle på Chateau Neuf en novemberkveld samme år, da Bjørn Eidsvåg med band spilte på «gospeltreff». Bjørn Eidsvåg & Frender.
Platen kom ut allerede sommeren etter, og kulturverkstedet fikk profilere seg i ungdomsmiljøet. Samtidig var dette starten på Eidsvågs lange og betydningsfulle artistkarriere. Dette er grunn nok til å skrive en bok om platen «Inn for landing». Det synes jeg, som var med i bandet og som skriver boken – og det synes også Christer Falck, som på sitt Falck forlag har startet opp en bokserie om norske albumklassikere.
Den nye tiden traff ikke hele det kristne Norge like sterkt
Boken kommer ut i oktober. Den er naturlig nok for en stor del viet selve platen – musikken, tekstene, innspillingen og kritikkene, men gir samtidig et innblikk i hvilken form og grad de sterke brytningene på 1970-tallet fikk i den kristne ungdoms- og studentkulturen.
Foto: Gitte Johannessen / NTB
Sterke politiske meningsbrytninger, sosial uro og internasjonale storkonflikter preget verden i denne tiden. Dette fant også veien inn til kristen-Norge. Prester og teologistudenter sto fram som sosialister, feminister, selvbestemt abortforkjempere og Palestina-sympatisører. Det var mange diskusjoner, studentresolusjoner og demonstrasjonstog. Kort sagt: aktivisme.
Uppsala 1968
I arbeidet med boken har det festet seg et inntrykk av at «den nye tiden» såvisst ikke traff hele det kristne Norge like sterkt. I mange trossamfunn og deres menigheter var det «business as usual». Her fortsatte en ufortrødent videre som om ingenting hendte rundt dem. Dette gjaldt også ungdommene deres, noe som viste seg i musikk og tekster som ble framført.
En grunn til dette mener jeg absolutt er at de ikke var medlemmer av Kirkenes Verdensråd. I 1968 samlet dette rådet seg i Uppsala – et verdensrådsmøte som i ettertid har fått ord på seg for å ha forandret medlemskirkene for alltid. Temaet for møtet var solidaritet. Sverige, som var vertsland og som allerede hadde ord på seg for å eksperimentere i kulturelle uttrykk i kirken, presenterte både dans og ny musikk.
Foto: Falck Forlag.
TV sendte programmer fra Uppsala, blant annet en konsert med den amerikanske protestsangeren Pete Seeger. Og foran tv-skjermen hjemme i Sauda sto 14 år gamle Bjørn Eidsvåg og fikk en åpenbaring. Selv hadde han bakgrunn fra bedehuset. Men det han så og hørte nå, satte alt på plass:
– Alt stemte. Foreldregenerasjonen ble avslørt. Dette var et opprør Jesus sto for. Vi stilte spørsmål foreldrene våre ikke kunne svare på. Nå var det bare å kjøre på mot dobbeltmoral, hykleri og vrangvilje. Sier Bjørn Eidsvåg i ettertid.
Band og plate
Og dermed bar det til Oslo og oppstarten av et band som for det meste besto av kamerater og andre fra kantinen på Menighetsfakultetet. På den tid var det flere som leverte samfunnskritiske tekster til mer eller mindre rytmisk musikk også innenfor kirken, men det som skilte Bjørn Eidsvåg & Frender fra disse, var i hovedsak to ting:
- Musikken var røffere og mer upolert. Det er vanskelig å høre i dag, men dette var i 1976
- Og nok enda viktigere: Eidsvåg nøyde seg ikke med samfunnskritikk, han kritiserte også Kirken og seg selv. Dette var unikt
Tomm Kristiansen anmeldte platen i Aftenposten og skriver dette: «Det er av sine egne man skal ha det. Spør den norske kirke!
Ettersom han la inn noen vers med tung, evangelisk forkynnelse i de samme sangene, var det vanskelig å angripe ham og overse ham
Det skal ikke store selvfornøydheten til, før Kirkens yngre medlemmer tar nakketak på sitt trossamfunn og dukker både bisper, generaler og legmannspaver ned i den virkelighet de burde ha som tilholdssted.»
Ettersom han la inn noen vers med tung, evangelisk forkynnelse i de samme sangene, var det vanskelig å angripe ham og overse ham. I tillegg fikk bandet raskt en stor fanskare, fortrinnsvis blant ungdom som hørte hjemme i Ten Sing-bevegelsen og KFUK-KFUM.
Vanskelig å selge
Platen fikk navnet «Inn for landing». Delvis var det et spark mot svenske gladgospelgutter som drev plateselskapet «Pilot», men det var mest av alt et brøl om at Kirken med sin forkynnelse og sin stil måtte komme seg ned til folket. På omslaget står det: «utgangspunktet for å kunne gå er at man i det minste har ett bein på jorda …»
Forfatter av «Inn for landing», Tormod Eikill. Foto: Privat.
Dermed hadde bandet selv gjort sitt beste til at platen skulle falle mellom to stoler, og det gjorde den så absolutt. Hillestad fikk ikke solgt den i vanlige, «profane» platebutikker på grunn av det religiøse innholdet, og i de kristne bok- og plateforretningene nektet de i starten å ta den inn fordi den var alt for radikal og kritisk.
Løsningen ble salg gjennom kulturverkstedets kommisjonærnettverk, KFUK-KFUM-folk, Ten Sing-kor, på leirer, på konserter og lignende. På slutten av året hadde den solgt 3600 eksemplarer.
Så fikk bandet et halvtimes konsertprogram på NRK TV, og dermed rullet ballen videre.
Alt dette og mer til kan du lese om i boken om Eidsvågs debutplate som kommer i oktober. Erik Hillestad kaller albumet «en viktig markør for Kirkelig kulturverksted».