Roman: – Først og fremst en historie om mennesker. Om de små og store tingene i livet

­

Hva handler romanen om?

– Vi følger elleve år gamle Viljar og familien hans et sted i verden på begynnelsen av 1970-tallet, når et opptog av mennesker brått dukker opp fra ingensteds. Menneskeflokken vandrer gjennom byer over hele verden uten å ense omgivelsene. Hvem er de? Hva vil de? Hvor kommer de fra? Undringen preger hverdagen og livene til menneskene i romanen. Samtidig dukker gamle og vonde minner opp, og familiens undertrykte historie kommer til overflaten og vender om på alt, nærmest bokstavelig talt. Romanen skriver seg inn i en form for magisk realisme/fantastisk litteratur, egnet for både unge og voksne. Men på tross av sine gåtefulle innslag, er gjenkjennelsen aldri langt unna. For dette er først og fremst en historie om mennesker. Om de små og store tingene i livet.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen til å skrive romanen?

– Som de fleste mennesker har jeg opplevd store og vonde ting i livet, som jeg i ettertid har prøvd å forstå og bearbeide. Dette har preget livet mitt, og jeg har brukt mye mer krefter på det enn det fortjener. Lenge har jeg ønsket å bruke disse erfaringene litterært, så da ideen om opptoget som plutselig begynner å vandre gjennom gater og byer i hele verden uten å ense omgivelsene dukket opp i hodet mitt for om lag tre år siden, skjønte jeg fort at jeg kunne basere folks reaksjoner, tanker og følelser på mine egne reaksjoner, tanker og følelser i forhold til tingene jeg selv har opplevd, da opptoget jo er noe stort og truende – noe man ikke har kontroll over – som bryter inn i livene til folk. På denne måten har jeg klart å se opplevelsene mine fra et litt annet perspektiv, noe jeg håper også leserne vil kunne dra nytte av.

Hva vil du formidle til dine lesere med denne romanen?

– I alt jeg skriver er jeg veldig var på at jeg verken skal moralisere eller prøve å formidle noe jeg mener leserne fint klarer å finne ut av selv. Forfattere er ikke orakler som sitter på høye pidestaller og deler av sin visdom. Tror man det, fordummer man bare leserne. Derfor vil jeg heller løfte frem elementer ved tilværelsen, stille spørsmål i litteraturen min og spille på følelser og tanker gjennom et forhåpentligvis godt språk. Jeg tror en leser får mer ut av en historie på den måten, enn gjennom historier som bastant hevder at «slik er det» og «dette vil jeg formidle til dere».

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– Skrivningen fløyt godt under hele prosessen. Slik har egentlig vært ved samtlige av mine fire utgivelser. Så snart jeg lander på en idé jeg føler meg trygg på, og som jeg synes er fascinerende, blir selve nedtegnelsen av historien som en slags flukt eller meditasjon. Det er heller i tiden mellom bøker – da jeg leter etter nye ideer – at skrivesperre kan oppstå.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Uten tvil min samboer, Ellen Kathrine Nerisrud. Det var hun som introduserte meg for litteraturen for snart tretti år siden, og som fremdeles inspirerer meg og leser manusene mine med det gode blikket hun har for språk og historiefortelling.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Egentlig ikke. Jeg kan skrive til alle døgnets tider, og jeg kan skrive liggende på sofaen eller sittende ved stuebordet eller på kontoret. Jeg behøver heller ikke å føle meg videre inspirert. Inspirasjonen kommer gjerne idet jeg begynner på en ny setning, og da trer jeg inn i en slags meditativ tilstand som det kan ta flere timer å komme ut av.

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Av nordmenn: Jon Fosse. Fordi han er Norges største nålevende forfatter, etter min mening. Flere av prosabøkene hans er noe av det beste jeg har lest. Norsk kultur hadde vært fattigere uten bøker som «Septologien», «Melancholia I-II», «Naustet» og «Trilogien», for å nevne noen.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– Jeg vil anbefale «Brødrene Karamasov» av Fjodor Dostojevskij. Rett og slett fordi det er den beste og mest komplette boken som noensinne er skrevet, og fordi den tar opp i seg evige og eksistensielle spørsmål og innehar et rikt og mangfoldig persongalleri, som forblir hos leseren i lang tid etterpå, ja, kanskje for resten av livet.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Jeg leser «Aké – En afrikansk barndom» av den nigerianske nobelprisvinneren Wole Soyinka.

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Skrivning. Dette kan jeg rett og slett ikke få nok av. Både fordi det gir meg en flukt fra alle mine personlige utfordringer og plager, men mest av alt fordi det er veldig gøy og givende å holde på med.